Aftenposten har de siste dager hatt flere store artikler om Israels bygging av nye bosettinger på Vestbredden. Byggingen gjør håpet om fred stadig fjernere, skriver avisa. Men alle vil vite at dette ikke er noe nytt.
Israel har bygget nye bosettinger, på landområder som er blitt okkupert, helt siden staten Israel ble opprettet.
Hver israelsk statsminister har åpent erklært det som en viktig oppgave. Land er tatt over, og bosettinger er blitt reist. Israels første statsminister, David Ben-Gurion, beroliget sine tilhengere og sa de ikke skulle være bekymret over at deler av Eretz Israel (Landet Israel), fortsatt ikke var under israelsk kontroll; tiden for det ville komme, sa han. Senere statsministere har fulgt opp.
Fra Arbeiderpartiet («Venstre») eller fra Likud («Høyre») – prosessen har vært den samme; stadig nye settlements. «Vestbredden er del av selve Israel», sier Netanyahu, Israels nåværende statsminister. «Jødiske bosettinger skal fortsette å vokse», sier han. Og: «Ingen palestinsk stat.» Han har med seg Det øverste rabbinske råd i Israel, som har slått fast det er forbudt å gi fra seg noen del av Eretz Israel, til et «fremmed» (arabisk) styre.
For de ulovlige bosettingene er ikke det største problemet! Ei heller jødisk tro, eller de få som idag følger den. Problemet er den nye tanken om jødisk eksklusivitet, rasistisk i sitt vesen. Tranformasjon fra jødedom til sionisme, og et ønske om at disse begreper er ett-og-det-samme. Det er dette som er selve kjernen i konflikten.
[ Se kart ]
