Han løfter en stein for å slippe den på egne føtter, Andreas Føllestad, i sitt essay i Morgenbladet, 31. juli. Han presenterer ideen om en ?rettferdig sionisme?, med utgangspunkt i en bok av en sionistisk jøde: Chaim Gan: A Just Zionism.
Han tar tesen om en ?rettferdig sionisme? på alvor, og presenterer den som en mulig vei som palestinerne ?skal kunne slutte opp om?. Det er steinen han løfter.
Så slipper han den på egne ben. Føllestad er leder ved Norsk senter for menneskerettigheter. Det er pinlig at en utenforstående må påminne ham om at den ?interessante? tese om en ?rettferdig sionisme? bryter med grunnleggende menneskerettigheter.
Ingen etablert makt har rett til å ?endre den fysiske karakter eller den befolkningsmessige sammensetning? i et område der den har tatt væpnet kontroll. Israels sionister har brutt dette prinsippet fra første dag med målet om en jødisk stat i Palestina. Befolkningen var overveiende palestinsk. Jorda var i det vesentlige palestinsk. FNs delingsplan av 1947 ?ga? det meste av palestinernes hjemland til den nye jødiske staten. Og enda før dette, begynte jødiske sionisters anstrengelser ? også de til ?moderate? sionister ? om å ?forflytte? eller jage bort den palestinske arabiske befolkningen, for å sette inn jøder i stedet; og å endre landets karakter ved å rasere palestinske landsbyer, og reise jødiske bosettinger i deres sted. Føllestad bærer over med dette.
Og mer enn det. Han finner tesen bak hendelsen interessant: om forsvar for ?liberal nasjonalisme? der en gruppe mennesker (jøder) etablerer seg i et land (Palestina), og i hvert fall tar ?noe? territorium for å ivareta en arv som ?kan berike livene til dem som deler denne arven? (Føllestad). Slik selger han palestinerne.
Han støtter eller er åpen for ? med den ?rettferdige sionismen? ? grunntanken i Israels ?uavhengighetserklæring? om jødenes ?naturlige og historiske rett? til en egen jødisk stat på Palestinas territorium. For å realisere den ideen ble 700 000 palestinere fordrevet. Det gir menneskerettsforkjemper Føllestad et problem.
At den ?rettferdige sionisme? bare skal kunne tillate et begrenset antall palestinske flyktninger å vende tilbake, ser Føllestad som en ?svakhet?. Men det er et alvorlig menneskerettsbrudd! Palestinerne har en umistelig rett til vende tilbake til sitt land og sine eiendommer som de ble fordrevet fra! Den retten er udiskutabel.
Føllestad faller i en felle, både filosofisk og praktisk, om han tror at ?noe? sionismen kan beholdes, og det samtidig skal være mulig å ivareta grunnleggende palestinske rettigheter. De siste må settes til side! Om han bringer ut slike tanker fører han videre illusjoner om sionismen, og mulige veier for fred i Palestina.
