Henrik Thune og Frida Nome skriver i en kronikk i Aftenposten, tirsdag 30. november, om borgerkrigen i Syria, og om hva som karakteriserer den.
«Syria er på vei mot et sekterisk inferno», skriver de, og spør hva Norge kan gjøre. Konklusjonen deres blir at Norge bør ta «klart stilling til fordel for opposisjonen».
Påfallende er at de i kronikken sin, ikke med ett ord nevner Kina og Russland! Da blir kronikken deres haltende, og konklusjonen deres ikke nødvendigvis riktig. Tvert om er det huller i argumentasjonen deres, som derfor ikke hjelper oss på rett vei.
Kina og Russland har blokkert et vedtak i Sikkerhetsrådet som skulle gi grønt lys for «Vesten» i å intervenere, også militært, i Syria på samme måte som i Libya. Der veltet USA, Frankrike, England og andre det sittende libyske regimet, for å gi makten over til opposisjonen. Det samme ønsker den syriske opposisjonen i dag, også skal skje i Syria – at USA, Frankrike, England, Tyrkia og flere arabiske land skal gå inn med full tyngde, og la opposisjonen ta over makten.
Begrunnelsen hos Thune og Nome for å støtte dette, er å motvirke den sekteriske krigen. Men krigen er ikke primært sekterisk! Det dreier seg om stormaktsinteresser, og stormakters rivalisering om innflytelse i denne viktige regionen. Det er den sentrale konflikten, riktignok blant andre konflikter. Men sekterismen er underlagt den.
