Det blåser vinder ? sterke vinder, i Midtøsten. Folk ønsker selv å bestemme over sine egne liv. Da er det viktig å vite hva man kjemper mot. Hva eller hvem er hinder, for det man ønsker å oppnå?
Folk kjemper ikke bare mot personer, som sitter i maktposisjoner – eneherskere eller diktatorer, som tidligere president Ali i Tunis, eller som Mubarak i Egypt. Nå er begge disse borte. Men lite er blitt endret. Systemene består, som før.
Generalene er der, i maktposisjoner. Byråkratiet rår, uforandret. Det er systemet, med de styrende, som må bort.
Hvorfor består systemet? Det er to grunner til det. Den ene ligger i folket selv, som har lært seg å leve med det. Endringer ønsker man, ja visst! Men hva skal konkret kunne skje? Valg, er et nødvendig ønske. Det blir valg på systemets premisser, lagt til rette av de som styrer. Skyggene deres skal følge med. Det blir ikke frie valg, der folk kan hente fram det de innerst ønsker, og velge uttrykk for det.
Dernest er det de ytre støtter, som det eksisterende systemet har; utenforliggende makter, som er tjent med systemet som er. Personer kan måtte gå, det er sant, når folkemeningen rører på seg. Ansikter kan forsvinne, som i Tunis og i Egypt. Men andre kan hentes fram, bærere av grunnleggende prinsipper, som utenforliggende makter er tjent med. Nå ser vi at USA, og Saudi-Arabia, lover milliarder av dollar i støtte, der hensikten er å konsolidere maktapparatet i Tunis, Egypt, og andre steder, når ansikter, eller diktatorer, forsvinner – og den politiske basis må styrkes.
Stabilitet er viktigere for slike makter, og først og fremst for USA, enn demokrati. Bahrain er eksempel på det.
Bahrain er et lite land, men strategisk ytterst viktig, midt i hjertet av den oljeproduserende verden. Landet er base for USAs femte flåte. En tredjedel av landet er satt av til den flåten, med tilhørende utstyr og mannskap, og ingen bahrainer får bevege seg der. Bahrain er bakgård til Saudi-Arabia, USAs viktigste allierte i regionen ? og ingen uro, i hvert fall ingen dypere uro, skal kunne røre ved amerikanske interesser. Store vestlige investeringer er gjort i Bahrain, og disse må også sikres.
Ingen folkelige bevegelser eller protester, må kunne utfordre de rådende forhold, med mindre de medfører kun kosmetiske endringer, uten betydning for stabiliteten i landet. Nå krever bahrainerne demokrati. Men hva kan det føre til? Det store flertallet i landet er shia´er. Vil de knytte nye bånd til Irak? Eller hva verre er, til Iran? Kan maktbalansen i regionen, endres? Da må demokratibevegelsen undertrykkes!
Og i Bahrain, så blir den det. Saudi-Arabia har sendt tropper, og okkupert landet for å holde folkebevegelsen nede. USA bare ser på, stilltiende, og lett skjult, samtykkende. Andre makter gjør også det samme.
Protesterende bahrainere arresteres, og mange bare ?forsvinner?. Mishandling er utbredt fra de styrendes side. Den britiske avisa The Independent omtalte nylig Bahrain som ?gulfens torturkammer?.
Det skjer etnisk rensing i landet, ved at shiaér blir satt til side og ?hjulpet? til å forlate landet, mens sunni´er fra andre land, gulf-stater blant annet, hentes inn og gis statsborgerskap. ?Vi er bahrainere ? ikke shia eller sunni?, er slagord til demonstrantene. Men myndighetene, og særlig Saudi-Arabia, vil fremme sekterisk splittelse.
Demokrati-bevegelsen kan ha kjørt seg fast, nå. Motparten er så sterk. Styrker fra Saudi-Arabia har slått bevegelsen ned, så langt. Skjønt flammen vil ikke slukke. Lærdommen er den, at for de herskende makter, og ikke minst for USA, er stabilitet i gulf-regionen, viktigere enn demokrati. Alt annet er hyklerisk tale.
