Hvem representerer “opposisjonen” i Iran, kan vi spørre? Og hvor sterk er den? Hvem står på den andre siden, ja hvor står egentlig “folket”?
Det er det avgjørende spørsmålet. Er det “folket” som demonstrerer i Teherans gater? Eller er det i hovedsak studenter og annen radikal ungdom, representanter for middelklassen og andre mer velstående lag “Iran er stort, med nær 70 millioner mennesker. De fleste må anses som fattige, menn og kvinner, i byene og på landet. De har tilhørighet i den tradisjonelle kulturen. Disse – men også sammen med intellektuelle og andre grupper” er “folket” i Iran.
Disse Irans “masser” har ikke vist seg under demonstrasjonene i Teheran! I hvert fall ikke mot styresmakten. Tvert om tyder alt på at disse iranske “massene” støtter det sittende styret! Jeg vil vise til en viktig artikkel i International Herald Tribune, 7. januar i år. Artikkelen som er skrevet av Iran-kjennerne Flynt Leverett og Hillary Mann Leverett er også publisert i New York Times. (Les den!) Den har overskriften “Another Iranian revolution” Not likely?, og imøtegår oppfatninger, lik dem Naser Khodapanahi også fremmer, om et forestående “opprør” mot styret i Iran.
Store folkemengder deltok 30. desember i en demonstrasjon til støtte for det islamske styret, skriver de to i artikkelen. De oppgir et tall, hentet fra en web.side til motstandere av den sittende presiden president Ahmadinejad, på rundt én million mennesker. De mener at videofilmer og bilder fra demonstrasjonen gjør tallet rimelig. Demonstrasjonen var sannsynligvis den største folkeansamling i Teherans gater siden Khomeinis begravelse i 1989, skriver de. (Den er knapt nevnt i norske aviser.)
Hvor mange deltok i demonstrasjonene mot styret på Ashura, blant de fremste helligdagerne i Iran? Noen har hyllet uroligheten den dagen, da “folket angrep sikkerhetsstyrker og politistyrker og satte fyr på deres kjøretøyer”, som det er blitt referert. Igjen “ hvem var “folket” “Flynt Leverett og Hillary Mann Leverett oppgir et tall demonstranter på ned til 2.000 til 4.000 mennesker. Og de skriver hvordan store deler av det iranske samfunnet – folket”? – var opprørt over hvordan disse demonstrantene brukte en hellig dag til å fremme politiske saker.
De to omtaler også hvordan Vestens fokus på demonstrasjonene mot styret har blindet mange fra å se hvor majoriteten av folket i Iran virkelig står.
En ny iransk revolusjon? Neppe, som de skriver: “De fleste iranere er uberørt av, eller de avviser krav om den islamske republikken skal avvises.”
