Dette er en personlig artikkel, om meg selv, for den årvåkne leser. (Trykt i jubileumsboken “Livet som Lege” 2011, Den norske Lægeforening)
Sykdommen
Jeg var 55 år da historien begynte. Tidligere hadde jeg stort sett vært frisk. Min mor fikk arteritis temporalis i høy alder, hun var plaget med angina pectoris og hadde flere ganger hjerteinfarkt. Det var ingen andre spesielle sykdommer i familien.
Det var ettermiddag, 5. november 1997. Jeg skulle hente mitt barn på skolen. Under lek med barnets venner fikk jeg et utilsiktet slag mot brystet. Det opptrådte umiddelbart smerter, og jeg tenkte at nå har jeg brukket et ribben.
Smertene tiltok raskt, og det kom til stivhet i øvre deler av brystkassen, i skulderbuer og i nakke.
De neste par dagene kom jeg meg knapt ut av sengen. Jeg måtte rulle meg rundt til en ønsket stilling og derfra forsiktig forsøke å løfte meg opp eller velte ut på gulvet. Brystsmertene og stivheten var påtakelige. Dessuten fikk jeg smerter i et kjeveledd.
Det ble tatt blodprøver som viste SR 83, CRP 192, revmatisk faktor-positiv 274. Andre relevante blodprøver og røntgenundersøkelser var nærmest å betrakte som normale.
Jeg ble innlagt ved Diakonhjemmet i Oslo, revmatologisk avdeling, der man var usikker på diagnosen. Kreftsykdom ble utelukket, og man fant ikke holdepunkter for infeksjon. Biopsi av temporalis-arterien var negativ. Den uttalte stivheten i nakke og bryst, med enkelte artritter, ga mistanke om polymyalgia rheumatica. Men symptomer fra rygg, hofter og lår manglet.
Jeg ble satt på prednisolon i dose 40 mg + 20 mg daglig, før symptomene begynte å svinne. SR og CRP falt. Man endte opp med polymyalgia rheumatica som den mest sannsynlige diagnosen.
Så fikk jeg urolig hjerte. Ved EKG ble det påvist fibrilloflutter. En senere registrering viste rikelig med ekstrasystoler, i tillegg til at jeg hadde episoder med flimmer.
I blodprøve var det 19400 hvite celler, med 17000 granulocutter. Det ble oppfattet som et reaktivt mønster, uten mistanke om malignitet.
Jeg trappet gradvis ned på prednisolon-dosen, til 15 mg daglig. Men lavere kom jeg ikke. Forsøkte jeg ytterligere nedtrapping, fikk jeg straks symptomer.
Symptomene var hodepine, mest i tinningregionen, men hele hodet føltes tungt. Hjernen fungerte ikke. Jeg var utilpass på møter og svekket i intellektuelt arbeid.
Mest påtakelig var likevel humøret: Jeg ble bråsint og sur. Kroppsstillingen endret seg, jeg seg sammen og nakken ble lut.
Min kone merket det straks hvis jeg tok mindre tabletter, og sa: “Når tror jeg du har gått ned i dose!”
Så ble jeg stående på 15 mg prednisolon daglig, i ca. halvannet år(!).
Jeg merket at bivirkningene kom. Huden ble tynn og glinsete. Fikk jeg sår, grodde de sent. Ansiktet ble hovent. Og rundt midjen samlet det seg fett.
Jeg tenkte at nedturen for mitt vedkommende var begynt.
Det ble påvist høy Lp(a), som riktignok sank noe. I rask rekkefølge fikk jeg tre basaliomer, som alle ble skåret bort.
Vi skrev slutten av juli 1999. Jeg hadde forsøkt å gå ned til 12,5 mg prednisolon daglig, men fikk straks symptomer og måtte tilbake til “vanlig” dose. Så prøvde jeg med 13,5 mg – som i noen dager syntes å holde symptomene i sjakk.
Reisen
Da dro jeg på reise til Midtøsten. Der besøkte jeg også Mashad i det østlige Iran nær grensa til Afghanistan. Det er en hellig by, et mål for alle sjiamuslimer. Rundt 15 millioner pilegrimer besøker byen hvert år.
Jeg var der bare et par dager. Jeg vandret på de store plassene, under moskèenes gylne kupler, gjennom mosaikkbelagte portaler, i myldret av menn, kvinner og barn fra alle kanter av verden.
Dette er Imam Rezas sted, så overveldende vakkert. Imamens sarkofag står der.
Jeg gikk på de myke teppene, blant tusen andre som hvilte, ventet, leste og ba i en følelse av nærhet til noe guddommelig.
En vannfontene står på en plass. Det sies at en syk som drikker av vannet og ber, kan bli frisk. Jeg gjorde det. Så spasserte jeg tilbake til hotellet. Og tok ikke mer prednisolon.
Jeg gikk direkte fra 13,75 mg til full seponering, etter å ha stått på stor dose i halvannet år.
Senere har jeg vært frisk, uten aktuelle symptomer.
Spørsmålene
Det var sykdommen. Og reisen. Så til de to spørsmålene:
– Var den opprinnelige diagnosen, polymyalgia rheumatica, riktig, og hvilke differensialdiagnoser vil man foreslå?
– Kan det tenkes at Gud finnes?
(Trykt i boken “Livet som Lege” (2011) og i Tidsskrift for Den norske Lægeforening (29/1999))
Forfatterens refleksjoner idag
13 år har gått siden sykdommen, reisen og de to spørsmål. Jeg har ikke merket mer til sykdommen. Mashad har jeg besøkt på nytt, i takknemlighet. Og så var det de to spørsmål. Diagnosen var rett, vil jeg tro. Skjønt jeg er ikke helt sikker. Det var et mangfold av plager, som ikek henkelt kan samles under ett. Men jeg har ikke fått alternative forslag, så da legges det til side.
Det siste spørsmålet gjenstår. Leseren får avgjøre det selv. Men se ikke bort fra at et bekreftende svar, kan vise seg å være rett. Og da vil det være dumt, kan man si, om det svar man selv gir, er feil. Svaret avhenger av personlighet og lynne, tenker jeg. Og av de erfaringer man har. Men nei, ikke bare det. Evne og vilje til å tenke nytt, vil jeg tro, skal også spille inn. Samt om man tør ta et kvalitativt sprang.
Siden Mashad er Imam Rezas sted, så gir jeg ordet til ham. Om han kan være til hjelp. Han sier om vitenskap og kunnskap, at dette kan leggest til grunn! Det står ikke opp mot tro. Tvert om, vil han føye til. Intellekt og tro går sammen. Det kan lette valget ditt.
