For lenge siden bodde det i et land lang borte en gutt som het Abraham. Landet var Kaldea, som senere ble kalt Babylon. I dag heter landet Irak.
Folk på den tiden dyrket mange guder. De tilba konger, prinser og andre herskere. Noen dyrke måne, sol og stjerner. Andre lagte gudebilder av tre, som de bøyde seg for.
Far til Abraham lagte gudebilder. Abraham syntes ikke om det. Han trodde slett ikke på de gudene! Abraham mente at hele verden, med mennesker og dyr, himmel og jord, stjerner og planeter, var skapt av Den ene Gud, mektigere enn alt annet, og uten noen ved sin side.
Han spurte faren hvordan han kunne tro at disse dukke-liknende figurene virkelig var guder. De kunne verken snakke eller høre. Veltet man dem, kom de jo ikke engang opp!
Faren svarte at han måtte tro på gudene, slik alle andre gjorde. Forfedrene hadde trodd på dem! Men Abraham sto på sitt.
En dag var det fest ved elven som randt forbi den byen der hvor Abraham bodde. Alle ville være med på festen, så byen ble folketom. Templet til de falske gudene var også tomt, for prestene var gått til festen. Bare gudebildene var igjen.
Abraham gikk til templet. Han så på de livløse bildene. Han hadde tatt med en øks, og med den feide han alle ned, så bildene ble knust! Bare ett lot han stå igjen, av den største guden.
Folkene kom tilbake, og så de ødelagte gudebildene. Alle ble rasende. De ba Abraham si hvem som hadde gjort det. Han svarte: “Spør gudebildet som er tilbake, kanskje det kan hjelpe.”
Men de sa: “Du vet godt at det ikke kan snakke.” Da sa Abraham: “Hva slags gud er det dere tilber, som ikke kan gi noen hjelp?”
Da ble de enda mer sinte. De skjønte at Abraham var den skyldige, og nå ville de straffe ham.
Prestene bestemte at Abraham skulle brennes. Og alle samlet brensel til bålet, som besto av kvister og grener. Det ble en veldig haug.
Så tente prestene på. Ilden steg opp mot himmelen. Flammene grep i treverket, og det sprang gnister til alle kanter. Varmen var så het at folk trakk seg unna bålet.
Abraham var bundet. Han ble lagt i en katapult, en slags kastemaskin, for å bli slynget i ilden.
Da kom det en engel til ham. Den spurte om Abraham trengte hjelp. Men Abraham svarte at han bare søkte hjelp hos Gud.
Så ble han kastet i bålet.
Gud bød flammene å være kjølige! Og ilden skadet ikke Abraham. Han lå blant dem som i en seng, omfavnet og kjølig. Men tauene, som bandt Abraham, ble brent bort.
Flammene døde ut, og folk kom for å hente Abraham. De trodde han var brent i hjel, og ventet å finne noen forkullete rester. Men Abraham var like hel! Da ble de virkelig rasende.
De førte ham frem for kongen, Namrud. Kongen spurte hvorfor han ikke trodde på gudene. Abraham svarte: Jeg tror bare på Den ene Gud, Ham som styrer over liv og død!” Kongen sa: “Jeg styrer også over liv og død, for jeg avgjør hvem som skal leve, og dø.”
Abraham sa: “Ham jeg dyrker, har skapt alt i verden, både i himmel og på jord. Han lar solen stå opp i øst! La du den stå opp i vest.”
Da ble Namrud lynende sint, og Abraham måtte forlate landet.
Han reiste vidt omkring. Og døde til slutt i Palestina. Der ligger han begravd i en by som heter Hebron, på arabisk Al Khalil.
Det betyr Vennens by. For Abraham var Guds venn. Han avviste falske guder.
