Det er i disse dager 170 år siden Henrik Wergeland døde. Klassekampen markerer det med en stort oppslått artikkel, om han som «Løftet folket gjennom sang» (11. juli). Jeg vil ære ham på en annen måte også, og peke på at Henrik Wergeland kanskje var Norges første muslim (sic).
Han skrev før sin død i et brev til sin far, Nicolai, som var prost på Eidsvoll: «Mine begreper om Guds storhet og egen litenhet oppfyller meg med sterk trøst. Jeg dør som deist; som en Allahs oppriktige dyrker?». I samtaler med sin venn, Wilhelm Lassen på dødsleiet våren 1845, snakket Wergeland om sine religiøse tanker. Det sjokkerte Lassen slik at han i sine nedtegninger om samtalene slo over i fransk! Og slik ble disse tanker trykket i fagtidsskriftet Edda, bind IX 1918.
«Når det gjelder religion», skrev Lassen, «påberoper han seg tyrkernes trosbekjennelse som han akkurat hadde lest om igjen, og som han fant overmåte god og langt overlegen de dogmer som vår religion bekjenner seg til. Når alt kommer til alt, hvordan har de kristne oppført seg mot sine brødre som tilhører en annen religion? Til alle tider som uhyrer med våpen og ild.»
Og videre: «Moses, Jesus-Kristus og Mohammed var ifølge ham navnene til tre mennesker som hadde fylt universet med storhet, uten at noen kunne kvalifisere til fortrinnsretten som vi gir vår guddommelige frelser. Hva var ikke mer absurd enn å kreve at vi må ha, for å frelses, et mellomledd som kunne tale vår sak framfor det guddommelige?»
Henrik Wergeland oppsummerte på sitt dødsleie, i vennen Wilhelm Lassen, at han «ydmykt bøyde seg for Gud ved å tilbe den store Allah ?»
