Spørsmål:
Her kommer 2 aktuelle sørsmål vedrørende Syria konfliklten…
1.) Hvorfor hjelper ikke arabiske land sine arabiske muslimske brødre i Syria , spesielt etter gassangrepene (uansett hvem som startet)? De burde ta ett krafttak, før vesten gjør det? Er det den evigvarende komplekse makt-konflikten mellom shia og sunni, som gjør alle muslimske brødre handlingslammet i slike situasjoner? Er det mulig å besvare dette spm uten å trekke vesten og Iran inn, og uten at de skal bli involvert?
2.) Hvorfor greier ikke autoritære muslimske regimer å takle demokratiske bevegelser? Er kultur, åpenhet, sensur, internett, religion, demokrati etc i konflikt med hverandre? Det var jo kun ønske om enkelte reformer som startet konflikten.
Mvh Per Christian
Svar:
Takk for spørsmål.
1.) Når arabiske land snakker om sine “arabiske, muslimske brødre” er det ofte bare ord. Hvert land har sine egne interesser, ut fra historiske og materielle forhold. Landenes bakgrunn er forskjellig – noen er tidligere kolonier, under forskjellige vestmakter, som de senere har varierende forhold til. Landenes økonomiske og politiske virkelighet er forskjellig, derfor også forskjellige holdninger til aktuelle saker. “Arabiske brødre” er oftest bare ord. Arabiske land er ofte mer forskjellige enn for eksempel europeiske land. Det er ikke lett for dem å stå sammen.
Forskjeller mellom sunni og shia er underordnet andre forhold. Nå gjelder det maktbalansen i regionen. Lokale stater kjemper om posisjoner og kontroll, det gjelder land som Saudi-Arabia, Iran, Qatar, De forente arabiske emirater, Egypt. Det er deres økonomiske og politiske interesser som er dominerende, og det forhold at noen er sunni og andre (Iran) er shia, gjøres til noe langt viktigere enn det egentlig er. Og overordnet dette står spørsmålet om USAs interesser: USA og andre vestlige makter har som en sentral oppgave å sikre sine politiske og økonomiske interesser i regionen (blant annet garanterte oljeleveranser, og disse makter spiller på og bruker, lokale og regionale stater i forhold til dette).
2.) Hvorfor greier ikke autoritære muslimske regimer å takle demokratiske bevegelser? Det ligger i begrepenes natur: Et autoritært (muslimsk) regime er prinsipielt i mot demokratiske bevegelser, som vil true deres egen eksistens. Saudi-Arabia slår ned på enhver uro i landet som kan ha et demokratisk tilsnitt. Bahrein gjør det samme. De autoritære herskerne i Tunis og i Egypt (Mubarak, sammen med de militære lederne) prøvde det også. I Egypt er de samme herskerne nå tilbake. Dette har å gjøre med herskerstrukturer, og de er tilsvarende alle steder (og ikke bare i den “arabiske verden”).
Et særegent forhold for Midtøsten er dette: Regionen er ytterst viktig for de store vestlige makter, og spesielt for USA. Regionen kan derfor ikke bli overlatt til “seg selv”. Dersom det siste var tilfellet, ville styret i Saudi-Arabia falle, og det samme ville regimene i Qatar, De forente arabiske emirater – og selvsagt ville autoritære regimer i Egypt falt for lenge siden. De lokale prosesser og motsetninger ville ha ordnet dette selv. Men dette er farlig for Vesten, og spesielt for USA, som til stadighet må blande seg inn, garantere sin innflytelse ved baser, handelsavtaler, økonomisk hjelp, militære opptrening, vennskapsavtaler osv. Med alle disse tråder og bånd av avhengighet mellom de lokale regimer og USA, vil den folkelige bevegelsen for demokrati til stadighet slå “hodet mot veggen”.
For å si det slik: Det er stormaktsinteresser og stormaktspolitikk som hindrer demokratisk utvikling i Midtøsten.
Mvh
Red
