Spørsmål:
Hei!
Hvor skal jeg begynne …
Jeg har aldri vært særlig troende kristen, men veldig interessert i å lære, og har alltid vært åpen. De siste månedene har jeg følt på meg selv at jeg tror på Gud. Jeg ser på meg selv som en troende nå. Helt siden jeg var 15 (da jeg ble kjent med en gutt som mine foreldre ikke godtar i det hele), har jeg alltid vært interessert og nysgjerrig på Islam, og har lært meg selv mye, og fått nye tanker.
Jeg gikk på en kristen videregående skole, men kristendommen har liksom aldri falt på plass i hjertet mitt. Jeg føler meg som en muslim, og dette har gradvis kommet frem sterkere og sterkere. Troen på å underkaste seg Allah, og at Han er ÉN, er sterk! Alt jeg leser og lærer føles logisk, og at noe faller på plass inni meg likeså. Jeg spiser ikke lengre svin, har fastet under Ramadan og leser for tiden Koranen, hadith osv. Jeg ønsker nå å lære meg og be. Når jeg prøver på meg hijab, så kjenner jeg en glede. Alt føles liksom så riktig!
Jeg ønsker en forandring i livet mitt, noe som kan gjøre meg til en bedre person. Har gjort mye feil i mitt unge liv, og ønsker å be om tilgivelse for å starte på nytt. Jeg har hatt sex før ekteskap, jeg har festet og drukket og gjort mange dumme ting, som jeg i ettertid har angret. Alle mine venner drikker, og hva om jeg mister dem, om jeg forteller dem hva jeg føler? Har ingen muslimske venner, bare etnisk norske.
Det som gjør meg fortvilet er venner, familie og nærmiljøet. Jeg bor på en svært liten plass, og snakket her er grusomt. Jeg vet jeg bør gjøre dette for meg selv, og det gjør jeg også, men selvfølgelig er det vanskelig da det sies så mye negativt i media osv. Vet ikke hvordan jeg skal prate med min mor om dette, da hun ikke en gang er kristen, og sikkert hadde ledd av meg om jeg fortalte henne om min tro.
Jeg har to småsøsken på 11 og 10, og hver gang det er snakk om islam, muslimer, Midtøsten og liknende på TV, så gjør mine foreldre narr av det, ut fra det de har hørt, og tror de vet, og dette fremfor småsøsknene mine, mens jeg prøver å forklare og legge frem et annet syn.
Har også prøvd å lære min mor om hva islam virkelig er, og at man ikke kan fordømme alt under ett. Hun fnyser det bare vekk og sier at jeg er blitt hjernevasket av X, den gutten jeg traff da jeg var 15.
Blir så fortvilet, og vet ikke hva jeg skal gjøre. Hjelp meg å komme på rett spor. Vær så snill, hvordan skal jeg komme videre? X er ingen praktiserende muslim, men han har lært meg noen ting, og jeg synes det virker som den ene og rette veien for meg.
Jeg ønsker også å dele livet mitt med den gutten. Ble kanskje rotete og mye mas her nå, men er virkelig frustrert.
Hilsen jente 20.
Svar:
Hei!
Takk for dine spørsmål.
Du har flere ting på hjertet. Du legger frem frustrasjon og uro. Dette er mine tanker:
Så fint at du er blitt nysgjerrig på islam! Ja, mer enn det, jeg oppfatter deg som en muslim. Det anser jeg å være riktig og klokt.
Veien din er ikke lett. Du har problemer med din mor og dine foreldre, med venner og nærmiljøet. Du lever på en liten og «trang» plass. Det er ikke så lett å folde seg ut da.
Så behøver du kanskje ikke heller gjøre det så i øyenfallende og «voldsomt»? Du vokser kanskje bare i det stille? Ja, jeg synes du skal gi det tid. Man kan være muslim i sitt hjerte, studere og reflektere over troen, bli sterkere og få mer kunnskap. Og samtidig være tolerant i forhold til andre, som din mor og fin far.
Du kan forandre litt på ditt eget liv, bli et bedre menneske? Når du er ute med vennene dine, så går det an å ta en cola, om de andre drikker. Og det går an å si noe fornuftig, om andre skulle fjase og le? Dere kan vel fortsatt være venner? Og det samme i forhold til foreldrene dine, være rolig og tålmodig, men si fornuftige ting. De vil kanskje respektere deg?
Å være muslim er så mange ting! Noen kan stå frem, sterkt og åpent. Den er ingen dårlig muslim som må kjempe i det stille! Kanskje er du blant dem? Så fint, det kan være ditt lodd.
Gud ser alt vi gjør! Han har forståelse for alt. Jeg synes utfordringen for deg tilsier kloke skritt og tålmodighet. Og så fint at du liker hijab! Men det beste hijab, og det vet du sikkert, er det hijab; den sømmelighet, som man bærer i sitt hjerte.
Om dumme ting du har gjort? Gud har glemt dem! Da kan du også gjøre det. For nå som du er muslim, slik jeg ser det, er alt dumt fra tidligere slettet! For du vet sikkert at i islam, så er alle gale ting fra tidligere visket ut, når man blir muslim, og man tar bare med godt man har gjort.
Du er i en forandring i ditt liv! Følg opp på beste vis. Jeg ønsker deg lykke til (og gjerne med gutten din, X).
Mvh
Red.
