De kler seg i Guds drakt, enkelte av våre fritenkere, når de peker på begrensninger i menneskets logikk, og ber om klare svar på dype eksistensielle spørsmål. Og får de ikke klare svar, avfeier de all religion. De står tilbake med et fattig rasjonale, som heller ikke gir eksistensielle svar. Og er tilfreds med det.
De har funnet et svakt punkt i islam, mener de, for eksempel om menneskets frie vilje, i strid med at alt er bestemt. Det er menneskelig frihet mot destinasjonen. Som om ikke det har vært diskutert før! De løfter fram dette spørsmålet i et nytt angrep på islam, og for den saks skyld all religion. De fortsetter å slå hodet mot veggen.
La oss tenke oss at Gud finnes. Kan vi da fatte Hans logikk? Og om vårt menneskelige resonnement ikke forklarer alle sider ved Guds design, kan vi så ta det som tegn på at Gud ikke er?
Det vil være puslete tenkning! Og også et selvgodt standpunkt. Ikke vil det være redelig heller! For det eneste filosofisk forsvarlig eksistensielle standpunkt, basert på menneskelig intellekt, er dette, sitert etter Bertrand Russel, filosof, matematiker og logiker: ?Egentlig kan vi ikke vite noe, om noe! Men dette må ikke hindre oss fra å handle!?
Vi handler, tenker og gjør valg! Disse har gjort sitt valg, og andre har også gjort sine. Det ligger ikke, med en rent filosofisk utgangspunkt, noe mer ?riktig? i det ene enn det andre.
Den intellektuelle må være ydmyk! Enhver bør tenke på det, når man fremmer bastante argumenter, mot islam og all annen religion.
Men hva med den frie vilje satt opp mot destinasjon? Eller, kan vi legge til: Hva med jomfrufødselen? Vi kan også ta med dette: Kan et menneske oppstå fra de døde? Og videre: Hvem må ha skapt Gud?
Vi diskuterte slike spørsmål på gymnaset, med stort engasjement. Og ikke minst den arrogante blant oss, mente å ha klare svar. De fleste er nå kommet lenger.
Men vi kan se et øyeblikk på determinismen. Og referere en tanke om den. Gir den plass for den frie viljen? Dette kan være et poeng: – Se på elven, vil noen si. – Den er bundet i sitt løp mot havet. Men på overflaten finnes tusen partikler, som beveger seg alle veier. Blant deres drivkrefter er andre enn elvens! Og noen partikler ender på stranden.
Vi er alle på vei et sted. Men det finnes rom for slingring! Vi har selv innflytelse på det.
Så var det vel jomfrufødselen? Eller andre ting? Vårt intellekt fatter det ikke. Men intellektet kan være fra Gud! Og finnes Han, er det slik at Han er større enn alt Han har skapt! Hans substans er en annen også! Og da blir det arrogant av mennesker, å tro at Han kan avfeies ved deres tanker.
Men kanskje understøtter tankene Ham? I islam vil man hevde det. – Bare de døve og blinde, sier man, – kan ikke fatte at Gud må finnes! Disse henrives kanskje av universet, blir det sagt, – men ser ikke Den universelle kraften. De gripes av den menneskelige skapningen, men overser Skaperen. De frydes ved naturens former, men er blinde for Formgiveren. Og de undres over tingenes samspill, men neglisjerer Samordneren.
Og da passer det å sitere Koranen: ?I skapelsen av himmel og jord, i skiftet mellom natt og dag, i skipene som seiler på havet med nyttig last for menneskene, i regnet som faller fra skyen og som gir liv til den døde jorden, så det vrimler av alle slags dyr, og i drivende skyers bane mellom himmel og jord, er tegn for dem som bruker sin fornuft.? (2,164)
Ja, det gjelder å bruke fornuft! Men fortsatt kan man selvsagt ta feil.
