Pakistanske Malala har fått fredsprisen. Spørsmål er om vi ikke har gitt den til oss selv. Malala får prisen for sin høyt profilerte kampanje for jenters rett til å gå på skole. I dette skal hun være utfordret av Taliban.
Men er den presentasjonen riktig; for eller mot jenters rett til skolegang?
Taliban sier de er for at jenter skal kunne gå på skole! Men de spør om undervisningens innhold. Gjenspeiler den vestlig, sekulær tenkning? Taliban skal avvise den! Men undervisning i et islamsk miljø, med kombinert religiøs og vitenskapelig fagplan? De sier de skal støtte den.
Skoler, undervisning, fagplaner; de har selvsagt et ideologisk innhold! Ta norsk utviklingshjelp. Et grunnleggende prinsipp for den hjelpen ? blant annet også gitt til norske frivillige organisasjoner, som driver for eksempel skoler i Afghanistan ? er å arbeide for «økt innflytelse på forhold som fremmer utvikling». (Norads prinsipprogram.) Hva som «fremmer utvikling» kan sikkert Norad og for eksempel Taliban ? også med patrioter og nasjonalister! ? være uenige om.
Men det er «vi» som vet best! Det er «våre» tanker ? og skoler ? som skal gis forrang! «Vi» driver disse frem! Og belønner dem, eller deres talsmenn, eventuelt med en fredspris.
Tanker, verdier, meninger ? og i forlengelsen, interesser; det er «vi» som skal være styrende og ledende! Så svarer noen ? som Taliban ? med å sette en kule i hodet på den de oppfatter som talsjente for det.
Hva med å være hegemonister; kan «vi» spille en rolle som det? Hegemonister, som står mot terrorister? Og kan det være noe av bakteppet til hva som utspiller seg i Midtøsten nå; hegemonister (USA og England) som bomber fremrykkende terrorister (ISIS)? Er de første definitivt, uten skyld?
