– En faglig og personlig reise.
Jeg skal skrive om reiser. Faglige reiser og personlige reiser. Til de siste hører eksistensielle reiser.
De har sjelden begynnelse og slutt, vi er stadig i dem. Men overskriften gir en begrensning, og lar det være utgangspunkt.
Jeg åpner med dette spørsmål: Hva kom først i verden, materie eller ånd? Materialisten, og ateisten, hevder det første. Materien, det konkrete, var der, uforklarlig riktignok, og mennesket kom på plass. Materien og det praktiske livet ga bevissthet til mennesket. Tanke, tro, drøm og håp, moral og etisk søken, ble produkter av den materielle basis.
Eller kom “ånden” først? -“Ordet”, en skapende bevissthet, som i sin tur fremskapte naturen, og blåste sin ånd i mennesket, eller ga den til mennesket, billedlig sett ved berøringen, uttrykt på Michelangelos bilde.
I ungdommens bejaende ønske om å ville mestre verden, kan man komme til å helle mot det første.
Som fugl Fønix på vei mot oven, vil en selv bli løftet for egne vinger, og være skapningens herre!
Ja, kunne endre verden! Ved å forandre det materielle grunnlaget. Lage nye produksjonsforhold, nye økonomiske relasjoner, og ved det skape en ny bevissthet og ånd.
Reiser
Så begynte for mitt vedkommende flere reiser. Faglige reiser. Jeg avsluttet embetseksamen i medisin, og reiste til Liverpool, der jeg studerte tropemedisin og hygiene. Geografiske reiser. Jeg satte meg på et fly til Beirut, banket på døren til det palestinske Røde Halvmåne og spurte om de kunne bruke meg. De satte meg på en konvoi Jordan, der det pågikk full krig. Reiser i faget. Jeg arbeidet, da konflikten roet seg, i palestinske flyktningeleire. Pasientene var snørrete fattigunger, og slitne voksne og eldre, med kropp og sjel preget avleirlivet. Det ga personlige reiser, i refleksjon og ettertanke, ved møtet med flyktningegenerasjoner.
De hadde bibeholdt verdighet og stolthet. Man måtte jo bli glad i dem!
Palestinerne drev, og driver, frigjøringskamp! De ønsker rettet ivaretatt til sitt land! I fjellene var det motstandsgrupper. Jeg ble lege for dem også.
Det var dårlig hygiene i fjellene. I madrassen hadde jeg lopper og lus, når de ikke befant seg på meg. Skorpioner kunne etterlate bitt. Gutter og menn bar våpen, og forventet et militært angrep.
Det startet tidlig en morgen. Militære styrker rykket frem mot oss. Det landet granater alle steder, og kuler suste i luften.
Liv og død
Vi ble drevet ned i en ravine. Granater falt stadig rundt oss. Sjåføren min ble truffet, og lå død ikke langt fra meg.
Vi ventet en ny fremrykning. Kuler hvinte over oss. Jeg tenkte at nå skal jeg dø.
To tanker var i hodet mitt. En var at å dø blant disse venner, var ok. Den andre rørte ved dype strenger, men kan lyde litt banal. Jeg tenkte at mens jeg levde, burde jeg har vært snillere med mora mi!
Trefningene stilnet, og jeg ble ikke drept. Jeg ble i stedet sendt hjem til Norge.
Der ventet en roligere tid.
Før nye reiser! Vi planla helseteam til palestinerne, og jeg ble med det første. Målet var flyktningeleire i Beirut, men grensene var stengt, for igjen var det krig, så vi dro først til Bagdad, derfra til Aleksandria i Egypt, og videre med en fiskeskøyte til Saida. Det ble mange turer dit.
Jeg satt en gang i klinikken vår i en leir, som ble bomber av israelske fly. Klinikken var langt fra trygg, og jeg ble hentet inn i en moskè. Der satt jeg med utstyret på myke tepper, og ventet på å ta imot sårete.
Folk søkte Gud – og ba. Uten å glemme virkeligheten der ute. Jeg tenkte hva de trodde på. Jeg hadde selvsagt lest om islam, og funnet det interessant: gode historier om menneskelig erfaring, opp gjennom tusener av år, men mer så jeg ikke i det. Jeg var i en eksistensiell prosess, kan en si, men så langt uten kvalitative sprang.
Men noe hadde begynt å skje. Mitt tidligere materialistiske og ateistiske standpunkt beskrev ikke virkeligheten! Det hadde demret for meg. I møter med fjerne folk, situasjoner og kulturer, og med døden som hadde banket på, manglet det en vesentlig faktor. Den åndelige essens, kanskje?
Jeg leste Koranen for første gang (ikke den norske oversettelsen, den er dårlig!). Det var interessante fortellinger. Jeg leste den for andre gang, og fant fortsatt fortellinger. Jeg satt på en flyplass et sted, igjen på reise, og leste den for tredje gang. Da bestemte jeg meg, tror jeg, for at boken var sann! Jeg skrittet på et vis over en grense, som jeg hadde stått ved en stund.
Jeg ble nok hjulpet på vei! Og det står i Koranen også. Tar du et skritt mot – ja, Gud, så ta Han to skritt mot deg!
Rundt oss finnes tegn nok, sier Koranen. Det gjelder bare å se!
Mashad
Skal jeg våge meg på et tegn? Eller se det, om du vil, som en kuriositet. Saken var at jeg ble syk. Jeg fikk smerter i overkroppen, ledsaget av uttalt stivhet. Ja, jeg kom knapt ut av sengen. Jeg måtte rulle meg ned på gulvet, og derfra prøve å ta meg opp på bena. Noe var virkelig galt! Det ble tatt blodprøver, som viste store avvik. (CRP var på nesten to hundre.) Jeg ble lagt inn på sykehus, og fikk en reumatologisk diagnose.
Store doser prednisolon måtte til før plagene begynte å avta.
Så fikk jeg urolog hjerte, med betydelige patologiske slag. Ja, hjertet sto delvis å dirret.
Jeg prøvde å trappe ned på prednisolon-dosen, men fikk straks fornyete plager, så jeg ble stående på høye doser, som ga klare bivirkninger. Slik gikk halvannet år.
Jeg tenkte at livets nedtur for mitt vedkommende, var begynt.
Da dro jeg igjen på reise, denne gang til Mashad i det østlige Iran, nær grensa til Afghanistan. Det er en hellig by, et reisemål for mange muslimer. Rundt 15 millioner pilegrimer besøker byen hvert år.
Jeg var der bare et par dager. Jeg vandret på de store plassene, under moskèenes gylne kupler, gjennom mosaikkbelagte portaler, i myldret av menn, kvinner og barn ra alle kanter av verden.
Dette er imam Rezas sted, så overveldende vakkert. Imamens sarkofag står der.
Jeg gikk på de myke teppene, blant tusen andre som hvilte, ventet, leste og ba i en følelse av nærhet til noe guddommelig.
En vannfontene står på en plass. Det sies at en syk som drikker av vannet og ber, kan bli frisk. Jeg gjorde det. Så spaserte jeg tilbake til hotellet, og tok ikke mer prednisolon.
Jeg gikk direkte fra høye doser til full seponering, etter å ha brukt medisinen i halvannet år.
Senere har jeg vært frisk, uten aktuelle plager.
Dette ble mange reiser, faglige og personlige. Og kanskje venter en annen “reise”, når denne ENGINE reiser er slutt.
Måtte det bli mange først!
