Spørsmål:
Hei
Jeg er veldig fortvilet nå.
Jeg har vært sammen med min kjære mann fra Tyrkia i over 4 år. Han har alltid vært verdens snillest mann. For 9 måneder siden giftet vi oss, og nå venter vi vårt første barn sammen. Han jublet over at vi skal få en sønn. Han var lovet bort til sin kusine, og har måttet kutte kontakten med den andre familien, det har også hans foreldre måttet gjøre, alt på grunn av meg. Det går på at jeg er norsk, har et barn fra før, og at jeg har noen få kilo for mye på kroppen. Dette er sårende for meg. Han må stadig minne meg om at han har kuttet ut familie på grunn av meg.
Etter at vi giftet oss, har jeg fått så mange nye regler. Det gjelder hvilke klær jeg bruker. Jeg må vise ham på web-kamera, hvilke klær jeg har på (han selv er ikke i Norge). Jeg må ringe ham og si fra om jeg skal ut av huset, hvor jeg skal, hvor lenge jeg blir borte, og så videre. Hvis jeg skal få besøk, må jeg ringe og spørre han først, om det er OK. Skal jeg på jobb, må han vite når jeg begynner og når jeg er ferdig på jobben. Jobber jeg overtid, og ikke får sagt fra, mener han straks jeg er utro. Han skal alltid vite hvor mye penger jeg har i banken. Han sier at når han kommer hit, skal alle pengene mine inn på hans konto, for han skal styre økonomien.
Hvis jeg ringer fordi jeg savner ham, og bare vil fortelle at jeg elsker han, og vil høre stemmen hans, blir han sint på meg. Han står der og skriker til meg. Han snakker stygt om meg til vennene sine. Han sier jeg maser på han. Jeg prøver bare å være en god kone, vise at jeg bryr meg om ham. Det er så fryktelig vanskelig og være i et annet land, her alene, med barnet hans under mitt hjerte. Han vil ikke forstå at jeg trenger ham.
Han har vært utro mot meg før, og jeg er så redd det skal skje igjen. Hvordan kan jeg stole på ham? Han jobber på et sted der det er mange lettkledde jenter og damer, fristelsen er stor, tenker jeg. Han respekterte meg ikke. Jeg gråt og ba ham være så snill og ikke reise dit og jobbe. Han brydde seg ikke om meg. Han ringte da han var på vei dit. Jeg får ikke sove om nettene, har mareritt på grunn av det vonde han gjorde mot meg den gangen, da han var utro. Og det var ikke bare en gang. Dette er jo hverken bra for meg, eller for babyen, at jeg ikke får sove. Jeg har tatt det opp med ham, men han blir bare sint.
Når jeg kommer ned til ham på besøk, er det rene avhør fra han side, om jeg har tilfredsstilt meg seksuelt, han nekter for at han gjør det selv. Det er haram, sier han. Jeg gjør det ikke, men han tror meg ikke på det. Jeg gjør alt for å være den beste konen for han. For ham er oralsex haram, men jeg må gjøre det når HAN vil. Han gjør det aldri på meg. Det er stygt og si det, men han voldtar meg rett og slett (med analsex). Jeg gråter og skriker av smerte, og ber han slutte, men han gir seg ikke før han er ferdig. Jeg ligger og gråter av smerte, og blør, men han går i et annet rom, og trøster meg ikke. Hvorfor gjør han dette?
Han vil jeg skal konvertere, men han er jo ingen god muslim selv. Det eneste han har forandret på (sier han), er at han har sluttet og drikke alkohol. Da måtte han sove i egen seng en natt, be og så videre.
Jeg får ikke lov til å ha facebook lenger, enda jeg bare hadde nære venner, og min egen og hans familie der. Han nektet å stå oppført som gift med meg, på sin profil, så han slettet seg der. Og jeg måttet gjøre det samme! Jeg får ikke ha venner lenger, kun min beste venninne, og hun skal gifte seg med fetteren hans.
Jeg får ikke ha bestemte personer på besøk, hjemme hos meg. Jeg føler meg så alene og innestengt. Jeg har ingen å dele tanker og følelser med, for han har jo nesten ikke tid til å snakke med meg, og blir bare sint på meg.
Hva kan jeg gjøre?
På forhånd, tusen takk for svar.
Svar:
Takk for din mail til meg.
Du spør hva du kan gjøre? Jeg skal prøve å gi noen råd. Men først disse tanker om ekteskapet, og hva det helst bør være.
Et ekteskap bør være en gjensidighet, i respekt og følelser. Ikke alltid er et ekteskap lett, nei slett ikke. Ofte vil det være konflikter, som man vil kunne leve med. Det er et gode og en utfordring, å kunne takle slike, selv når det røyner på. Det krever tålmodighet og velvilje, og et ønske om at forholdet skal vare. Vi bør kunne anstrenge oss, for å oppnå det.
Men noen ganger kan vanskene bli for store, samholdet bærer slett ikke. Og videre kan det også bli destruktiv, der det ødelegger den ene, eller begge, parter. Det er sørgelig, så visst, når det går dit. Jeg spør meg hvor du nå står.
Respekt for deg
Jeg har respekt for deg. Du er glad i mannen din. Du vil være en god kone for ham, og vise at du bryr deg om ham. Du vil høre stemmen hans, og kunne snakke vennlig med ham. Du anstrenger deg for å nå frem til ham. Dette synes jeg er prisverdig.
Men han svarer ikke hyggelig på det. Han snakker negativt om deg, han kjefter på deg når du ringer, ja han skriker også til deg. Og han viser deg ingen respekt. Det siste er ikke minst viktig.
Og jeg tenker om det du skriver, at det kan ikke fortsette slik.
Han mishandler deg, psykisk og fysisk. Psykisk ved å nedverdige deg, ikke å ville respektere deg, men nærmest behandle deg som en ting, som han tror han han gjøre hva han vil med. Fysisk mishandler han deg slik som du beskriver. Det kan ikke fortsette slik.
Du skriver han har vært utro, flere ganger. Og du er redd han kan være det fortsatt. Slik han oppfører seg kan jeg forstå, at du har mistanke om det. Det synes, tenker jeg, være grunner for det. Hvorfor skjuler han er han er gift? Og hvorfor får ikke du si det, på nett, du heller? Driver han et dobbeltspill, der han forteller andre (kvinner?) at han ikke er gift? Man må kunne spørre om det. Og unnskyld meg, hvis jeg tar feil.
Han vil kontrollere deg på alle vis, og han stoler slett ikke på deg. Han behandler deg, synes jeg, på nedverdigende vis. Og kan et ekteskap fortsette slik, over år, og være en akseptabel ramme for livet? Nei, jeg tror det ikke. Det er en grense for alt.
Hva vil dette ekteskapet, som det er, bety for ditt barn? Det du bærer «under ditt hjerte» – hvordan vokse opp i et ekteskap som dette? Og hva med ditt andre barn, det som du har «fra før» – hvordan blir mannen din, som «far», for det barnet? Nei, jeg tror ikke det skal gå bra.
Du snakker om mannen din som «muslim», men nei, han er nok ingen muslim, selv om han har sluttet, som han sier, å drikke. Og jeg synes slett ikke du skal konvertere, med de forutsetninger som skulle ligge til grunn, i den situasjonen som du nå er.
Råd
Tilbake er noen tanker om råd.
Det kan ikke fortsette slik. Noe må avgjort gjøres. Og jeg håper du selv, skal kunne tenke det.
Han var tidligere «verdens snilleste mann», skriver du. Men nå har han forandret seg. Han er ikke den mannen lenger. I hvert fall synes det slik. Jeg mener du må gi ham en sjanse til å forbedre seg. Men det må du være klar på.
Du må stille ham overfor et valg. Du skal fortsatt være hans kone, ville være glad i ham, søke til ham, og respektere ham. Men han må være tilsvarende mot deg: Din mann, som vil være glad i deg, søke til deg og respektere deg! Ellers går ikke dette ekteskapet lenger.
Noen ting som han må godta, og virkelig arbeide med:
– Han må respektere deg. Du er et fritt og selvstendig menneske, som selv skal kunne velge ditt liv.
– Han må kunne stole på deg. Du velger selv klærne du går i, og vennene som du har.
– Du utfører ditt arbeid ansvarsfullt, også når det gjelder overtid.
Dette gjelder dine valg, som han må avfinne seg med. Men selvsagt har han anledning til å ønske, at dine valg kan samsvare med hans. I et samliv tar man hensyn til hverandre. Men valgene må være dine.
Og videre:
– Din økonomi er din, og ikke hans. (Det er en regel i islam.)
Krav til livsførselen hans:
– Han skal slutte i den jobben han har. Det virker som en uklok jobb, og i et uheldig miljø, som skaper usikkerhet hos deg.
– Han må selvsagt, og absolutt være trofast! Det er et opplagt krav.
– Han må respektere dine grenser for sex. Og være åpen for den sex du ønsker.
– Noe «avhør» av deg er respektløst.
Dette må han akseptere, og godta! Det skal være krav fra deg. Og blir han bare sint og roper, avviser det og skjeller deg ut, bærer ikke det ekteskapet lenger. Da er det best å gjøre slutt. Det blir ikke lett for deg, du er stadig glad i ham. Og du bærer også på hans barn. Men samlet sett, og over tid, vil det være det best, at du da tar ut skilsmisse. Det er mitt oppriktige råd.
Og skulle jeg nevne et til, må det bli at din beste venninne ikke må gifte seg med fetteren hans! (I hvert fall ikke før mannen din entydig beviser, at han virkelig endrer seg slik som du ønsker. Her må man være klok og tenke etter.)
Vennlig hilsen, og med beste ønsker
Red.
