Spørsmål:
Hei
Jeg er en norsk kvinne, som er gift med en muslimsk mann. Vi har det stort sett veldig bra sammen. Et stort problem er likevel til stede. Det angår i dypere forstand, forholdet mellom mann og kvinne. Jeg er oppvokst i en norsk tradisjon der kvinner kjemper for samme status som mannen; alt menn kan gjøre, skal kvinner kunne gjøre, kvinner skal bestemme like mye som menn, menn skal ikke ha noen forrang for kvinner, kvinner skal ta avgjørelser like fullt som menn. For meg er dette likestilling.
Dette er jeg opplært til. Jeg har vært med i en feministisk organisasjon, og har sett på meg selv som ?rødstrømpe?. Mine venninner er av samme mening. Men mannen min forstår ikke dette. Han har en tendens, synes jeg, til å løfte seg fram i familien, han gir seg selv en myndighet som jeg mener han ikke skal ha. Det er et voksende problem. Jeg vil ha rett til å leve mitt liv som jeg vil i familien, gå ut med venner når det passer, kunne ha siste ord i familiens saker, velge hva jeg vil bruke dagene til.
Mannen min godtar ikke dette. Er jeg urimelig? Skal jeg måtte ?føye meg? etter ham? Kan jeg ikke være selvstendig og fri? Skal han kunne legge bånd på meg? Jeg respekterer mannen min, men han må også respektere meg. Har du en kommentar til dette?
Hilsen en kvinneaktivist
Svar:
Hei
Takk for et utfordrende spørsmål. I det du skriver ligger mange ting, som det er viktig at vi kan reflektere rundt. Det angår ?dypere? forhold, som du skriver. Ja, berører det kanskje, ?menneskets natur??
Gud skapte Adam, mannen. Gud skapte Eva, kvinnen. Men er de like, de to; Adam og Eva? Eller uttrykker de også forskjeller, som skal utfylle hverandre?
De er skapt av den samme substans, Adam og Eva. Derved er de også like. Men de er ikke helt identiske; det samme. Fysiske forskjeller faller en i øynene. I det indre er de vel ikke helt det samme, heller?
Så er vi ved det, at Eva føder barn. Hun bærer på det i mange måneder, føder det med smerte, for deretter å die det, i måneder eller kanskje et par år. Ved dette blir Eva mor. Og Adam blir far. Ligger det forskjeller i dette, i mors- og farsrollen, for Adam og Eva, når det gjelder ansvar og oppgaver? Kan de to, Adam og Eva, være gitt noen konstitusjonelle forskjeller, fra naturens side, med psykologiske og følelsesmessige konsekvenser? Kanskje liker de det ikke, noen ?rødstrømper?. Men Adam og Eva ble ikke gjort til det samme.
Vi våger oss på en tanke til. La oss se oss om i verden. Det er bemerket av andre enn oss, at verden kan synes ?androgen?. Det var et vanskelig ord! Det henspeiler på dette, at ?mannekjønnet? synes å ha en viss rolle i naturen, og iblant kan den være noe framtredende, mens ?kvinnekjønnet? også har en rolle, men ofte ikke like framtredende, i hvert fall ikke i det ytre, slik situasjonen i mange sammenhenger kan synes. Er det lov til å antyde dét?
Det er mulig jeg har misforstått, men Koranen kan berøre det samme. Det heter i et velkjent vers, som riktignok blir tolket forskjellig, men som jeg tror kan oversettes slik: ?Menn er kvinners forsørgere og beskyttere, ved den styrke Gud har gitt dem, og fordi de gir at det de har (til kvinnen)?. (Koranen 4,34) Det ?androgene? kan man si, kan synes i dette å komme fram.
Angår det spørsmålet ditt? Mann og kvinne skal respektere hverandre. Kvinnen bør også lytte til mannen. Mannen har en ansvarsrolle. Og kvinnen har en ansvarsrolle. De to roller må balansere. Men et ?androgent? element – kan det finnes?
Hjalp dette, i refleksjonen din?
Vennlig hilsen
Red.
(Til leseren: Spørsmålet over er rekonstruert etter hukommelsen, da det opprinnelige spørsmålet falt ut av maskinen.)
