Spørsmål:
Jeg er en 27 år gammel ikke-troende jente, lege av yrke, og som har hatt et nært forhold til en norsk ahmadiyya-muslim i mange år, åpent vært kjærester i 2 år. Vi respekterer hverandre, diskuterer med hverandre og lærer av hverandre. Nå står vi ved et veiskille, hvor vi enten tar steget inn i et ekteskap med de offer det medfører, eller avslutter et kjærlig forhold, noe som vil knuse oss begge. Vi har begge vanskelig med å se for seg et liv uten den annen. Likeledes ser vi hvilke utfordringer vi står ovenfor.
Jeg har bred kunnskap om islam, og dets leveregler, og stor respekt. Forsøkt å studere Koranen, lett etter svar og Gud, men ender likevel igjen og igjen ved at jeg ikke tror. For meg er begrepet Gud fjernt, og jeg finner ikke svar i Koranen. Hans familie krever at jeg konverterer før et ekteskap, noe som da blir umulig siden jeg ønsker minst av alt å være blasfemisk, eller respektløs ovenfor religionen kjæresten min elsker. Jeg kan bli en belest ikke-troende, en såkalt islamolog, men en tro kan jeg ikke love. Det å følge et sett leveregler kan jeg forholde meg til, med noe kompromiss. Jeg tillater at våre (gutte-)barn omskjæres, får opplæring i islam, og urdu, det vil jeg også delta i, avholden til alkohol og svin er jeg allerede. Jeg vil tilrettelegge en hverdag for min mann og våre barn slik at de kan praktisere islam, men jeg forventer respekt og toleranse for at jeg ikke er troende.
At muslimer tror at jeg vil være blant taperne i et neste liv, får jeg bare tillate da jeg heller ikke tror på et neste liv, men om det er så forstår jeg ingenting. Jeg har et større hjerte, bidrar med mer, er mindre egoistisk, og har langt mer toleranse for andre enn de aller fleste muslimer jeg kjenner. Lever et godt liv. Allah leder de han vil, sies det. Kanskje Allah ikke ser meg verdig. Jeg tror oppriktig at min kjæreste aldri vil finne en kone som er bedre enn meg for ham, troende eller ikke. Hans frykt ligger ved barneoppdragelsen, og ved sannsynligheten for at de også kan ende ved en ikke-troende beslutning. Jeg kommer aldri til å forstå – kulturbetinget eller relatert til islam – at foreldrenes kjærlighet til deres barn er betinget. At de kan støte han bort dersom han velger meg? De gir meg ikke en sjanse, vil ikke bli kjent med meg. For dem er jeg kun ikke-troende, derfor aldri god nok.
Jeg vet at islam ikke tillater ekteskap mellom ateist og muslim, men hva innebærer det i praksis? Hans tro er like dyp og sann, uavhengig av hva jeg tror/ikke tror. Vil han bli kastet ut av moskeen? Jeg vet at den sosiale skammen i pakistansk kultur er stor ved at deres sønn ikke handler ?rett?, men vil de virkelig støte bort egen sønn. Hvor ?urett? er det i grunn at 2 mennesker som elsker hverandre vil være sammen? Religion er tro, og tro er personlig, hvorfor stille krav til meg, når hans kjærlighet til Allah er sann? Beklager at dette ble langt. Jeg ønsker kontakt med norske kvinner som har gått inn i et ekteskap med en norsk-pakistansk muslim, for å høre deres erfaring. Finnes de?
Svar:
Takk for mail.
Du reiser mange spørsmål, men ønsker visst først og fremst kontakt med norske kvinner i denne anledning. Jeg oppfordrer noen til å svare.
