Spørsmål:
Salam alaykom
Jeg er en marokkansk jente som er født og oppvokst i Norge. Nå er jeg gift med ?mannen i midt liv?, og har sagt ja til å bo i Marokko.
Vi har en sønn sammen som er ett år. Jeg har bodd i Marokko i snart tre år nå, men klarer det ikke lenger.
Det er laaaaangt i fra hva jeg trodde, det å bo i Marokko! Vi bor i tomannsbolig hvor moren og de to søstre hans også bor.
Det som er problemet, er at moren hans er så overdrevet glad i sønnen vår. Hun klarer ikke å være uten ham en eneste dag. Og så må hun kritisere mange ting – at jeg legger han for tidlig (cirka kl 8); at han ikke må få for sterkt krydret, godterier osv. Alt fra hva han har på seg, og til hvordan jeg vil oppdra han, har hun en mening om.
Jeg har sagt i fra til henne at dette ikke er hyggelig for meg, men da blir hun bare sur. Det ender gjerne med krangel. Men jeg er ikke vant til at noen skal være ?oppå? meg hele tiden. Da sier hun jeg er en ?europeisk? jente, med et hjerte av stein.
Så er det mannen min. Han er den eneste sønnen. Faren hans døde for ett år siden. Nå sier han at han må forsørge familien sin. Han kan ikke reise til Norge, og la tre kvinner bo alene her i Marokko, mener han. Men det er mitt ønske å reise tilbake.
Det betyr at ekteskapet begynner å rakne. Jeg ønsker ikke å skilles. Men vil heller ikke bo i Marokko. Jeg tenker på min sønn, som eventuelt ikke får vokse opp med sin far.
Jobben til min mann her nede, gjør det heller ikke bedre. Han har fri en dag i uken, men ellers ingen ferie. Han jobber fra 14.30 ? og noen ganger til 22.00 om kvelden, andre ganger til 03.00 på natten. Og ikke har vi ordentlig middager hvor vi tre kan være sammen. Vi samles heller ikke til frokost og kveldsmat.
Her i Marokko er det slik at kvinner må vare takknemlige, for å få mat på bordet, klær og husly. Og ja, vi har et kjempefint hus, dyre klær osv. Men for meg, så vil jeg ha familien samlet, og ferier (noe man ikke har her).
Alt jeg tok for gitt i Norge, må man jobbe seg i hjel for her nede. Helsen til min mann er heller ikke på topp – han blir sliten av jobben, og er bare 32 år.
Så nå lurere jeg på hva jeg skal gjøre! Vi finner visst ikke en løsning der vi begge kan vare lykkelige. Enten har han det bra her ? eller jeg har det bra i Norge. Kan hende så blir det skilsmisse, og da har ingen av oss det bra. For jeg elsker ham jo.
Jeg håper jeg får svar, jeg blir gal av dette. Gråter hverdag.
Wassalam
søster Karima
Svar:
vare på familien. I Norge?
Salam alaykom, søster Karima
Jeg forstår at du har det vanskelig. Situasjonen din er ikke lett. Samtidig kan jeg tenke at mange kan være i den samme situasjon.
Og kanskje noen lesere kan ha råd å gi deg? Kanskje noen vi skrive til Karima?
Her er noen tanker fra meg. Når man gifter seg, har man mange ansvar. Først og fremst for den nye familien; sin ektefelle og eventuelle barn. Så har man andre ansvar; for sine foreldre og svigerforeldre, brødre og søstre. Og også for mange andre. Men det viktigste er dette: Den umiddelbare familie; av ektefelle og barn.
I mange samfunn legger man stor vekt på å ta vare på alt ansvar man har, – i forhold til hele sin stor-familien. Og det er bra. Din mann prøver visst det. Men når det oppstår konflikt ? og konfliktene har en saklig grunn ? så man ta et valg.
Jeg mener at mannen din først og fremst har et ansvar for deg og sønnen deres! Deres velferd må veie tyngst. Nå er du ulykkelig. Det kan også prege barnet deres. Han må sette dere først.
Jeg ser ingen annen vei enn dette: Du, mannen din og sønnen deres må flytte tilbake til Norge! Dere må etablere dere her. Mannen din må prøve å finne en jobb her i landet. Dere må støtte hverandre, og prøve å bli en harmonisk familie. Det er et ansvar også for mannen din.
Samtidig har han mor og søstre i Marokko. Han vil ha et ansvar for dem. Blir det mulig for dere å spare noen penger, og sende dem ned til disse? Kanskje du må være velvillig til dette.
Så ønsker jeg dere lykke til!
Vennlig hilsen og wassalam
red
