Muhammed-tegningene er en konflikt på flere nivåer. Den umiddelbare konflikten er denne: På èn side står dem som insisterer på retten til å sjikanere, ydmyke, forhåne og latterliggjøre ? i dette tilfelle muslimer. På den andre siden står dem som vil sette begrensninger for dette, og ivareta deres verdighet og respekt.
Vi skal merke oss at politikere og redaktører har beklaget hva bildene har ført til, men ikke at sjikane kan uttrykkes. Nå senest skriver redaktører i Magazinet at han aldri vil kunne beklage sjikane, men bare effektene av den (Aftenposten 15. februar).
Vi kan spørre hvor et samfunn er på vei som ikke bare tolererer hets ? mot muslimer, men forsvarer den med de største ord.
Og ordene er frihet; ytringsfrihet og pressefrihet, angivelig grunnleggende prinsipper ved vår sivilisasjon. De bommer stygt i dette. For spørsmålet er blitt prøvet. Og begrensninger i støtelige fremstillinger står ikke i strid med nevnte verdier.
Det var Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg som i sin tid fastslo det. Bakgrunnen var som følger: Filmen ?Visions of Ecstasy? uttrykte sterkt støtelig og nedrige seksuelle scener om Jesus. Filmen ble forbudt i England. Saken ble brakt inn for menneskerettsdomstolen, som slo fast at begrensninger i religiøs anstøtelighet ?ikke stred mot ytringsfriheten?.
Så langt menneskerettighetsaspektet. Legale begrensninger i religiøs sjikane strider ikke mot det frie ord. Og så visst heller ikke mot vårt demokrati, slik enkelte har hevdet.
Noen insisterer på retten til å sjikanere. Andre oppfatter å bli ?spyttet i ansiktet?. Hvem av de to skal vike? Selvsagt må det bli de første, som insisterer på den slags virksomhet, og ikke de andre, som mottakere av den.
Og vil ikke de første vike, så har vi et problem. Da får vi bevege oss unna hverandre, unngå en nærmere kontakt, men finne møtepunkter hvor det er mulig. Er det et slikt samfunn som vi ønsker?
Over til et annet nivå. Konflikten er blitt et spørsmål om makt. Hvem skal være toneangivende i samfunnet: De liberale ytterliggående, med kravene om absolutt frihet? Eller andre, som verdsetter ytringsfrihet, men som balanserer den mot andre verdier? Begge snakker om gjensidig forståelse. Men for de første er det et krav om at de andre ? muslimene, og deres allierte ? må vike, og respektere de førstes rett til å håne, så sistnevnte kan bli sjikanert igjen. Utgangspunktet er ikke godt.
Det er blitt reist barrierer i holdning. Hvordan komme over dem? Det angår vårt fremtidige samfunn.
