En gang ville Kirken ha makt i staten, men nå er det blitt omvendt; det er staten som har makt over Kirken. Og når Kirken i dag vil påvirke staten, har den lite annet å gjøre enn å oppfordre til en ?bønnedugnad?. Med ?Bønn for Norge? ønsker Kirken ?å ta ansvar for nasjonens fremtid?, leser vi i Vårt Land, 16. juli. Det er vel en passiv holdning.
Det er ikke slik alle steder, at troende nøyer seg med bønn. I andre systemer finnes et imperativ om faktisk å ta makten i staten. Mange tolker det er slik i islam, når de troende er i flertall og befinner seg i en islamsk tradisjon. De viser til land i Midtøsten. Iran kan være et slikt.
Der er tenkningen denne, i hvert fall blant de styrende og dessuten i brede lag av folket: Staten skal være islamsk. Som begrunnelse vises til Koranen og eksemplet til profeten Muhammed (fred med ham). Og for Iran som overveiende shia-samfunn, kommer dette i tillegg: Tradisjonen fra Profetens familie (Ahl ul Beit) med de tilhørende imamer.
Koranen, Profeten og imamene begrunner den islamske staten. Ingen (shia-) muslim er uenig i det. Ta Koranen, som den fremste veiledning. Den behandler riter og individuell etikk. Men omtale av samfunnsmessige forhold, tar likevel større plass. Koranen rettleder i styret av staten. Og hva med profeten Muhammed, som var ?det fremste eksempel? (Koranen)? Han var bønneleder og religiøs opplyser. Samtidig var han statlig leder, med både lovgivende og utøvende makt. Imamene som fulgte Profeten, var gitt den samme autoriteten, i både ?åndelige? og ?verdslige? forhold.
?Å skille mellom religion og politikk,? skrev Ayatollah Khomeini, grunnlegger av den islamske republikken, ?har ingen rot i islam?. At det skal finnes en gruppe ?religiøse? opp mot en gruppe ?politikere?, mente han, er ukjent for islam. Styret må være islamsk, og staten likeså.
Profeten var den fremste autoriteten, i ?religiøse? og ?politiske? spørsmål. Han var enerådende leder i staten. Samme autoritet fulgte senere imamer, som representanter for den legitim makt. Hver tid har en islamske leder, lærer man, fordi samfunnet trenger det.
En slik leder er en vali-yi amr: ?person med autoritet?. Det følger av hva Koranen sier: ?Lyd Gud, lyd Sendebudet (Profeten) og lyd de blant dere med autoritet (uli l-amr).? (4,59) Hvem har slik autoritet i dag? Den 12. imamen i rekken, omtalt som vår tids imam, besitter autoriteten, men teologene anser ham som skjult. Hvem styrer i hans sted? Da fins det to tradisjoner. Noen teologer vil avvente situasjonen, til imamen selv skal tre frem. De går inn i moskeen, og konsentrerer seg om religiøse studier. Vi finner dem i mange land.
Den andre tradisjonen, som ble fremmet av Ayatollah Khomeini, argumenterer for ?den rettslærdes styre? (valayat-e faqih). En leder, kunnskapsrik og rettferdig, skal pekes ut av staten, og gis høyeste autoritet. Han blir statens øverste leder. Prinsippet om valayat-e faqih er bygget inn i den iranske konstitusjonen.
Irans leder er Ayatollah Khamenei. Han innehar opphøyet autoritet, som en vali-yi amr. De troende skal følge ham. Nå er det reist kritikk mot ham, rundt omstendighetene rundt valget. Men et dypere og mer prinsipielt spørsmål er dette: Er man for eller mot selve tanken om den opphøyete, politiske orden?
Den tradisjonen står sterkt i islam. Og ?bønn? er neppe nok for å drive samfunnet i en hensiktsmessig retning. Da trengs det politisk makt, for kunnskapsrike og lærde ledere. Ellers overtar de sekulære, verdslige, slik det er blitt hos oss. Og en 40-dagers bønnekampanje vil kanskje ikke endre på det?
