Fredsprisen til Shirin Ebadi synes applaudert av mange, senest ved en kronikk her i Aftenposten, 26. oktober. Tillat noen motforestillinger:
Nobelkomiteen har ved sin tildeling grepet aktivt inn i en vesentlig maktkamp i et annet land (Iran). Tildelingen er en politisk handling, og prisen en politisk pris – for å underbygge “regimeendring” i det landet. Det er utilbørlig innblanding i en prosess som folk i det landet bør få styre selv.
Tildelingen er ideologisk. Nobelkomiteen har annonsert hva slags “islam” de vil støtte.
Ebadi har tidligere (i årene 1975-1979) arbeidet som dommer i Iran. Det var under shahens styre. Shahen var en fryktet diktator som undertrykte all opposisjon. Demokrater og opposisjonelle ble sendt i fengsel. Ebadi var på denne tiden president for byretten i Teheran. Hvilken rolle spilte hun den gangen?
Det er fortid, kan man si. Men hva med nåtid? Ebadi ble i et intervju etter prisutdelingen spurt hva hun mener om konflikten i Palestina. – Der hvor Israel fordriver palestinere, terroriserer og undertrykker dem, og stadig tar mer av deres jord. Hva svarte Ebadi? Hun torde ikke, syntes det, sette ord på konflikten. Hun våget visst ikke ta stilling. Hun sa at konflikten gjør henne “bekymret”! Men er det et standpunkt for fred, verdig en fredsprisvinner? Eller holdningen til en person som tier, for ikke å provosere dem som hyller henne?
Hun fremstilles som en muslimsk kvinne. Hva slags muslimsk kvinne? En på de styrendes orden?
