Det er fokus på «den arabiske våren», og mange ser med begeistring på den: Er det ikke et begynnende demokrati, som vi kan se vokse fram?
Men de bevegelsene som vi snakker om, har vært uten en fast ledelse, og målene har vært uklare – annet enn å velte autoritære herskere. Det siste har bevegelsene oppnådd ? i hvert fall flere steder. I Bahrain forblir herskeren ved makten.
Bahrain er et lite kongedømme, nært knyttet til USA. Landet ligger i Persiabukta, og er i dag den viktigste base for amerikanske flåtestyrker i regionen. Så da flertallet av bahrainere gjorde opprør mot herskeren, og krevde demokratiske endringer, ble de møtt med tåregass og geværkuler ? og taushet fra vestlige makter, først og fremst fra USA. Nå var det ikke lenger snakk om «støtte til demokratiet», men mer om «stabilitet» og »ro».
Ro – for de vestlige interessene, og først og fremst for den amerikanske flåten! Saudi-Arabia sendte soldater til Bahrain for å hjelpe til med å slå ned opprøret. USA forholdt seg tause. De saudiske soldatene er fortsatt i landet, nå selv et år etter opprøret. Vi hører ingen innsigelser til det.
Unge bahrainere er i dag på nytt i gatene, men blir som før møtt med kuler og gass. Tausheten rundt det, er talende: Vestlige egeninteresser står fremst (og klart fremfor demokratiet).
