Om vi følger grunntanken i Ikke-spredningsavtale, og ser hvordan verdenssamfunnet har håndtert den avtalen, blir konsekvensen denne: Iran kan skaffe seg atomvåpen.
Ikke-spredningsavtalen bygger på denne premiss: Mot at atomvåpenmaktene ruster ned, for helt å kvitte seg med atomvåpen, forplikter andre stater seg til ikke å skaffe slike våpen. Det ène forutsetter det andre. Så lenge atomvåpenmaktene insisterer på å sitte med sine våpen, og utvikle dem, er dèt en iboende invitasjon til andre stater om selv å skaffe slike våpen. Når èn premiss for avtalen blir brutt, må man ta konsekvensen. Derfor: Atomvåpen til Iran.
Eller skal enkelte stater kunne sitte med et monopol, og insistere på retten til det? Og videre på formyndersk vis, irettesette og fordømme andre som ikke vil underordne seg? Atomvåpenmakene bryter hver dag grunntanken i Ikke-spredningsavtalen ved å nekte atomnedrustning. De utvikler nye atomvåpen. USA for eksempel, lager taktiske atomvåpen, som de tenker å bruke i en kommende konflikt.
Den konflikten kan bli med Iran. President Bush gjentar stadig at han holder ”alle muligheter åpne”, inkludert et militært angrep, i forholdet til Iran. Iran trues indirekte med atomvåpen. Og forventes å avfinne seg med det.
Mange kaller dette for dobbeltmoral, eller en hyklerisk holdning, når noen krever rettigheter for seg selv som ikke gis til andre. Med dette ”apartheid-systemet”, inndelingen i A- og B-nasjoner, kan også iranerne ønske atomvåpen.
Men gjør de det? De er omgitt av atommakter på alle kanter, foruten Israel også Russland, India og Pakistan. Amerikanske krigsskip, med atomvåpen, krysser Gulfen, og amerikanske bombefly i luften har samme last. De har noe å tenke på, iranerne.
De sier at de aldri vil bruke atomvåpen, det strir mot religionen Islam. Men kan vi stole på det? Hva med andre ødeleggelsesvåpen? Irak under Saddam Hussein, brukte giftgass i krigen mot Iran. (Vesten lot det skje.) Imam Khomeini var under press for å svare på samme vis. Men han avviste å bruke giftgass, og sa Islam forbyr den slags våpen selv i en ”hellig krig”. (The Independent 2. august 1988.) Følger iranerne den tradisjonen, kan vi ha lite å frykte.
De sier de ikke vil lage atomvåpen. Men godtar ikke formynderi. De ønsker å bli behandlet likverdig, med respekt, i jevnbyrdig dialog.
Men nå gjelder det først og fremst kjernekraft. Alle land skal kunne utvikle det, ifølge Ikke-spredningsavtalen, for sivile formål. Skal iranerne fratas den retten? Er formynderne igjen på plass? Kjernekraft blir stadig viktigere, som alternativ energikilde til oljen. Iranerne vet om dette. Og vil være med i den prosessen.
Iran en stor nasjon, som ikke vil bli diktert. Og gjelder det atomvåpen kan flere se at etter Ikke-spredningsavtalen, og Vestens praksis, kan Iran med rimelighet kunne skaffe seg dem.
