Den 1. april var det årsdag for opprettelsen av den islamske republikken Iran. Iranerne hadde med overveldende flertall, valgt styreformen islamsk republikk, mot monarkiet til den tidligere sjahen.
Nå hviler stor oppmerksomhet på landet, blant annet med utgangspunkt i disse spørsmål: Er Iran i ferd med å utvikle atomvåpen? ?Spiser? den iranske revolusjonen sine egne? Og ønsker Iran å ?tilintetgjøre? Israel? Dette er noen kommentarer til de tre spørsmål, i anledning republikkens årsdag.
Atomvåpen. ?Alle? tar for gitt at styret i Iran i dag, er i ferd med å utvikle atomvåpen. Men det er ikke sikkert riktig. Iran har en rekke ganger sagt de ønsker kjernekraft til fredelige formål. Irans øverste leder, Khamenei, har slått fast i en lovtolkning, at å produsere, lagre eller bruke atomvåpen skal være i strid med islam. Men om Iran blir angrepet med slike våpen, og det snakkes nå åpent om at Israel kan bruke atomvåpen, for å trenge ned til Iran underjordiske kjernelagre, vil Iran kunne endre standpunkt. Da er det de ytre trusler som skal ligge bak.
Atomvåpen vil gi Iran prestisje. Men hva vil Iran tape? Med sine konvensjonelle styrker, av høyt motiverte soldater, har Iran et militært fortrinn. Om Iran skulle lage atomvåpen, vil andre stater følge etter. Og ingen vil vite hva det skal bety for den militære balansen. Men kan Iran gi atomvåpen til ?terrorister?? Irans ledere ikke så uansvarlige. ?De er ikke som stereotypiske fanatikere som vil ødelegge alt rundt seg?, nei, de er ikke slik,? sa Elbaradei, tidligere leder for IAEA. (Newsweek 01.06.2009).
Revolusjon i revers? ?Spiser? revolusjonen sine egne? Den iranske revolusjonen av 1979 var en voldsom prosess, med støtte fra det store flertall i folket. Den skapte den islamske republikken. Men vender revolusjonen seg i dag mot mange personer som før spilte en rolle i den? I en viss grad kan det virke slik. Men da blir spørsmålet dette: Er det dagens opposisjonelle politikere, flere med bakgrunn i revolusjonen, eller er det statens ledere, også med bakgrunn i revolusjonen, som vil endre revolusjonens farge og mål?
Den var en islamsk revolusjon. ?De tar feil, de som tror at noen annen kraft enn islam, kunne knuse tyranniets stengsler,? skrev Imam Khomeini, revolusjonens ubestridte leder. Fra revolusjonen steg den islamske republikken. Dagens ledere vil holde på den. Men i demonstrasjoner som har vært fremmet, av ledere i opposisjonen, har nye slagord dukket opp. Det er reist krav om en ?iransk? republikk, i stedet for en ?islamsk? republikk. Islamske helligdager har vært (mis-)bruk til å fremme opposisjonens standpunkt, på siden av dagenes religiøse innhold.
Margbar Amrika, margbar Israel. ?Død over USA, og død over Israel.? Det har vært revolusjonens slagord. Men i demonstrasjoner til opposisjonen, har man hørt noe nytt: ?Vi ønsker ikke død over noen!?, er det ropt. Opposisjonen vil nærme seg Vesten, og ser Vesten som en alliert, i kampen mot det sittende styret.
Revolusjonen har stått fast ved solidarisk støtte til islamske bevegelser i andre land. I Palestina med støtte til Hamas, og i Libanon med støtte til Hezbollah. Opposisjonen er kritisk til dette, og vil at penger i stedet skal brukes på prosjekter i Iran.
Hvem gjennomførte revolusjonen? Khomeini skrev om dette og omtalte drivkreftene i den, som var ?muslimer fra de lavere lag, bønder, arbeidere, handelsfolk og hengivne religiøse lærde?. Hvem demonstrere nå i Teherans gater? Det er i hovedsak middelklassen, unge og studenter, og deler av de øvre lag, mange med sekulære standpunkt.
?Tilintetgjøring? av Israel. Fra første øyeblikk var den iranske revolusjonen avvisende til staten Israel. Imam Khomeini gikk i spissen for det. ?Vi er på de undertryktes side,? skrev han, ?og palestinerne er undertrykt. ?Vi avviser Israel, og vi vil ikke ha noen forbindelse med dem. Israel er et urettmessig styre, og er vår fiende.? Samtidig gjorde han klart et skille: ?Jøder er forskjellig fra sionister. Om muslimene overvinner sionistene, skal de la jødene være.? Han fremmet med kraft denne oppgaven: ?Vi må alle reise oss for å tilintetgjøre Israel, og erstatte det med Palestinas stolte nasjon.?
Det kan ikke gjøres med atomvåpen! Den ?frykt? mange har for det, er feil. USAs utenriksminister Clinton har sagt at om Iran skulle sende en atomrakett mot Israel, skal USA med sine våpen, ?utradere? hele Iran. Det fokus som er på Iran, og landets utvikling av kjernekraft, er snarere en offensiv fra Israel for å avlede internasjonal oppmerksomhet fra deres egen aggressive framferd i Palestina.
Konklusjonen blir denne: Dagens ledere i Iran fører videre den islamske revolusjonen, tross vansker, motstand og feil. Opposisjonen står for en annen linje, med tilnærming til Vesten, senket garde mot Israel og mindre støtte til muslimske bevegelser, og til undertrykte, i andre land. I møtet mellom de to – statens styresmakter på den ene siden og opposisjonen på den andre, aner vi også et møte mellom revolusjon og kontrarevolusjon. Til det bør vi ta et standpunkt.
