Under overskriften Antisemittisme i Trondheim skriver Daniel Vatsvåg i Morgenbladet 14. januar om en episode der han ble sterkt angrepet på et utested før stengetid i Trondheim.
Under overskriften Antisemittisme i Trondheim skriver Daniel Vatsvåg i Morgenbladet 14. januar om en episode der han ble sterkt angrepet og ja, ?klabbet til?, i en opphetet diskusjon på et utested før stengetid i Trondheim, der han hadde markert å være stolt av å ha ?familie som bor i Israel?. Han innrømmer å ikke ha satt seg særlig inn i konflikten i Palestina, men vil gjerne fremme argumenter for Israel.
Året er 1968, og jeg haiker rundt i Norge. Richard M. Nixon er valgt til president i USA, og krigen i Vietnam pågår for fullt. Amerikanske styrker driver en intens krigføring mot FNL som kjemper for vietnamesisk uavhengighet. Amerikanerne begår åpenbare krigsforbrytelser. Tusenere av vietnamesere er blitt drept, og langt flere er blitt flytninger. Landsbyer og sivile er også mål for amerikanske styrker.
Jeg treffer en amerikaner på Røros. Han haiker også rundt i landet. Amerikaner? Han forteller at han stemte på Nixon. Og fremmer argumenter til støtte for krigføringen. Jeg vender ham ryggen. Han er amerikaner, og uten dypere kjennskap til konflikten, innrømmer han. Men han identifiserer seg med hva ?amerikanerne? gjør. Han beklager seg over at han på reisen i Norge støter på ?antiamerikanisme?. Jeg ser ham i øynene og sier at det kan jeg godt forstå.
Skal vi ta hverandre på alvor? Støtter man en krigspolitikk, der det begås uhyrlige overgrep, det være seg i Vietnam eller Gaza, så blir man ikke snakket pent til. Det å ?klabbe til?, for så være. Til ?amerikaneren? var jeg bare kritisk. Han visste kanskje ikke bedre. Men om man identifiserer seg med en overgriper, og stiller seg på linje med dem, må man finne seg i å bli tatt til inntekt for gruppen. Og bli møtt med forståelig motvilje.
