Erik Fosse, leder i Norwac, taler for den syriske opposisjonen.
Norsk Folkehjelp tjener NATO.
Tradisjonell utenrikspolitikk; realpolitikk, har gått på å forsvare en stats sikkerhet og økonomiske interesser. Et nytt element har kommet til i politikken: Verdipolitikk. Staten fremmer verdibasert politikk, som slår tilbake på, og styrker realpolitikken. De to sider av politikk – i statens interesser – hører sammen.
Når den norske stat har sendt soldater for å kjempe, som i Afghanistan, eller for å trene andre, som i Syria, skjer det etter oppfordring fra NATO, og er realpolitikk. Og når den norske stat gir millionbeløp til humanitær hjelp, fortsatt i Syria – for eksempel gjennom Norsk Folkehjelp eller Norwac – er det også politikk; verdipolitikk. Som langt på vei dekker tilsvarende interesser.
Vi kan fortsette med Syria: «Regjeringen støtter et prosjekt hvor Norsk Folkehjelp sammen med lokale partnere skal styrke lokalt sivilt lederskap i frigjorte (sic) områder», ifølge Liv Tørres, daværende generalsekretær i Norsk Folkehjelp. Altså: Under et humanitært dekke, av verdipolitikk, drives tradisjonell realpolitikk; i den norske statens interesser. Og med NATO som bakspiller. Det gjelder tilsvarende for Norwac og andre.
For UD er dette strategisk tenkning: hvordan verdipolitikk kan knyttes til realpolitikk. Hva er «helheten i den utenrikspolitiske portefølje?» (Janne Haaland Matlary.) Hvilke koblingsmuligheter kan finnes mellom verdipolitikk og realpolitikk? Til det siste: Bistand er et bindemiddel.
Som mine syriske venner sier, ut fra sine erfaringer: «Vær våkne for realpolitikk og verdipolitikk; det er ikke to atskilte saker.» Nei, feller blir lagt for humanister og idealister, som så ofte før; de blir brikker i politiske spill. Og dette spørsmål blir viktig: «Which Side Are You On?» (Florence Reece.)
