På bakgrunn av hendelsene med det franske satiremagasinet Charlie Hebdo kan disse spørsmål reises:
1.) Er ytringsfrihet en absolutt og allmenngyldig demokratisk rett? Jeg tillater meg selv å svare: Det er den ikke. Ytringsfriheten er et privilegium for de ressurssterke og veletablerte krefter i samfunnet; de som, når det kommer til stykke, stort sett mener det samme. Du som leser dette, og ikke hører til i gruppen over; når slapp du sist til med en kronikk, eller et større meningsbærende innlegg, i denne avis? Jeg mener; noe som virkelig kunne komme til å få betydning? Og ikke bare være et éngangstrykk for å bevare illusjonen om en allmenngyldig frihet?
2.) Jeg får også denne assosiasjon: En person blir tildelt Kongens fortjenstmedalje for sitt kulturelle, sosiale og humanitære for innvandrere på Grønland i Oslo. Men så blir medaljen ? og den medfølgende ære ? trukket. Grunn: Vedkommende hadde ytret seg! Om et kontroversielt tema: jøder og deres forhold til staten Israel. Vedkommende blir kalt inn for å stå til rette for slottet. Og en soldat fra Kongens garde kommer for å hente medalje. Ytringsfrihet?
3.) Spott uten grenser? Magasinet Charlie Habdo står for dette. Det er et «satire»-magasin, kan vi lese. Og retten til å være det, støttes nå av mange. Jeg blar i en fremmedordbok, slår opp på «satire» og finner at dette betyr «spott, forhåning, og latterliggjøring. «Spott uten grenser» blir da magasinets parole. Er dette noe viktig å forsvare?
4.) Og til dette siste: Mellomkrigstidens «satire» vitner om at den fremmet antisemittisme. Dreyfussaken i Frankrike og den antisemittisme saken var omgitt av, ga gjennom den «frie satire», grunnlag for en mer generell etnisk-religiøs og rasistisk aggresjon rettet mot jøder, noe flere har pekt på. Vi vet hvor det ledet hen. Altså: Ingen grenser i «satiren» (forhåningen, latterliggjøringen)? Eller bør vi tenke oss om?
Et innspill til refleksjon.
