Dette er for den årvåkne leser, om etterretning og «konspirasjon» i Midtøsten. Først en sannhet, må vi tro, fra en artikkel i avisa International Herald Tribune (7-8. september 2013), skrevet av en etterretningsekspert, Daniel Nisman.
Da gjelder det Syria, et land i borgerkrig og kaos. Den oppløsning som vi ser i landet, må tjene hovedfienden Israel; en kunstig stat på palestinernes jord. Israel i konfrontasjon med Syria, trekker nå det lengste strået. Ikke rart at Israel ser velvillig på det som nå skjer.
Sannhet
Så var det etterretningsmannen. Han skriver om Israels «enestående etterretningsmuligheter» i Syria. Og han forteller om hvordan dette ga Israel mulighet til å plante «en jødisk spon med navn Eli Cohen» som rådgiver for Syrias forsvarsminister i seksti-årene.
Videre skriver han også at denne Israels etterretningstjeneste skal ha fanget opp den første kommunikasjon som tilsynelatende knytter Assad-regimet til bruken av kjemiske våpen, nå i Damaskus.
Og til det siste: Er det altså israelsk etterretning som er kilde til påstander om oppfanget kommunikasjon som skal gjør Assad-regimet ansvarlig for det kjemiske angrepet?
Dette til side. Tilbake står Israels «enestående etterretningsmuligheter» – nå i Syria. Men sikkert også i mange andre land i Midtøsten. Hva med for eksempel i Egypt? Som også et land i krise! En frontstat mot Israel som er i ferd med å rakne. Kan israelsk etterretning være aktiv også der? Ja, eventuelt for å fremme kaos?
«Konspirasjon»
Det skal vi la ligge. Men etterretningsekspertens artikkel i den nevnte avisa, uttrykker sikkert en sannhet, om den etterretningens effektivitet. Så var det «konspirasjonen».
Vi kan la den være, eller kommentere den. Og nå er vi på vei til det siste. Så er det vel rimelig å fortsette. Det gjelder Egypts «sterke mann», general al-Sisi; kuppmaker og landets virkelige leder. Under regimet til Mubarak skal han ha vært den viktigste kontaktperson mellom egyptisk og israelsk etterretning. Videre ryktes det nå i Kairo, at han har en spesiell bakgrunn.
Som sagt er det et rykte. Og kanskje en konspirasjonsteori. Men den fremmes, skriftlig, av et spennende blad, Crescent International, i det nylig utkomne nummer.
Vi åpner som bladet selv, og iler til med å understreke at det spiller egentlig ingen rolle, om din mor eller far, eller onkel, er kristen, jøde eller muslim, vil vi tro, eller for den saks skyld ateist. Men interessant vil det likevel være om statslederen i et muslimsk land ? for eksempel Egypt ? har familiære bånd til Israels statsbærende parti eller liknende, og har kjempet i Den jødiske forsvarsliga mot araberne i Palestina. Det må kunne reflekteres over.
For ryktet dreier seg om dette. General al-Sisi ? en tidligere «go-between» mellom etterretningen i Egypt og Israel, skal ha en onkel, kalt Uri Sibagh eller Sabbagh, som for lenge siden emigrerte til Israel, fra hjemlandet sitt, Marokko. Han har ivaretatt den ovenfor nevnte rollen, med sin jødiske bakgrunn, som det når blir sagt. Og, sier ryktet, general al-Sisi har selv den samme familiære bakgrunn. Han skal også komme fra Marokko.
Ergerlige ord og påstander, kan man si, kanskje fra Muslim Broderhood, i en tid som er tapt for dem. Kristne, jøder, muslimer, og for den saks skyld ateister, kan være helt OK. Men det var dette med etterretning, dobbeltroller og «konspirasjoner». Det bør kanskje ikke være tabu.