Det er nå 65 år siden Hovedforsamlingen i FN vedtok en anbefaling om å dele Palestina i to, i en jødisk og en arabisk stat. Vedtaket var en anbefaling, og ikke bindende for noen. Men resultatet er blitt en situasjon med stadige konflikter og tilbakevendende kriger. Vi kan vurdere vedtaket på nytt og se om det er noe å lære.
Det var ikke et demokratisk vedtak. Medlemsland sto ikke fritt. Stater og mektige pressgrupper arbeidet iherdig bak kulissene for å tvinge ?rett? vedtak gjennom. Avstemningen ble utsatt, da nødvendige stemmer manglet. Men til slutt ble ?anbefalingen? vedtatt.
USAs president Harry S. Truman skrev om det som skjedde: ?De fremste jødiske ledere i USA la allslags press på meg for å sikre amerikansk makt og styrke for jødiske ambisjoner i Palestina.? Og videre: ?Jeg tror aldri jeg noensinne har hatt så mye press og propaganda rettet mot Det hvite hus som jeg hadde i denne saken.? USAs forsvarsminister James Forrestal som også spilte en viktig rolle, sa om presset før vedtaket at det ?grenset til en skandale?. Men langt flere interesser var involvert. Fra Europas side var det viktig å «gjøre opp» for massakre og jødeforfølgelser i de landene, i nå fortvilet ettertanke.
Palestina ble anbefalt delt. Men Hovedforsamlingen gikk ved dette mot et grunnprinsipp ved FN selv. FN kan ikke frata noen folk noe land, og gi det til eksklusiv bruk for en minoritet i landet, slik det ble gjort for Palestina.
Vurderinger før vedtaket
Tidligere i prosessen hadde Hovedforsamlingen nedsatt en komité; ?FNs Spesialkomité for Palestina? (UNSCOP), til å forberede saken for forsamlingen. Komitémedlemmene ble ikke enige, og fremmet to forslag til vurdering; ett for deling og et annet for føderasjon. Flertallet gikk inn for deling.
For å referere fra debatten, fra dem som gikk imot deling, så ble det sagt om Palestina at landets uavhengighet måtte respekteres. Til spørsmålet om Palestinas styre ble det også påpekt at det kun angikk Palestinas befolkning. Og videre, ble dette notert: ?Det er ingen tvil om man ved å skape en jødisk stat ved tvang, i hjertet av den arabiske verden, vil introdusere en ny og sterkt bekymringsverdig trussel mot freden og sikkerheten i Midtøsten.? Kloke ord, ser vi i etterkant.
Jerusalem ble anbefalt som et curpus separatum, en fristilt by under et internasjonalt styre, og administrert av FN.
Palestina i dag
Delingsplanen har spilt fallitt, kan man si. Israel har tatt det meste av Palestina. Det finnes knapt mark tilbake for en levedyktig, palestinsk stat. Israel festner grepet, bygger nye og ekspanderer kolonier. Hvilken fremtid fins for Palestina?
Tilbake til UNSCOPs vurderinger, i tillegg til det om deling. Spørsmålet om en demokratisk løsning ble diskutert, foruten føderasjonen. Og skal vi tenke fremover for Palestina, må vi bevege oss langs disse veier: Demokrati for landets beboere; muslimer, jøder, kristne og sekulære. Eller en føderasjon, mellom palestinere og jøder.
Det må bli en énstatsløsning! Sjenerøst fra palestinernes side, som vil måtte gi rettigheter til kolonister fra Europa. Vi kan se en parallell til Sør-Afrika, da ?boerismen? falt. I Palestina er sionismen fortsatt et hinder.
