Internasjonalt er det USA som går i spissen for å – skal vi si – demonisere Iran. Og det er kanskje ikke tilfeldig. USA er den ledende stormakt, som ønsker dominans og kontroll. I hvert fall over viktige regioner, som den Iran hører til.
USA kan føre militære kamper. Men viktigere er den ideologiske, som dreier seg om ideer og idealer. Iran godtar ikke USAs ønske om kontroll, verken militært eller ideologisk. Så Iran har i lang tid vært på kollisjonskurs med USA. Helt siden før den islamske revolusjonen, for rundt tjue år siden.
USA kontrollerte Iran gjennom sjahen, keiseren. Ideologisk var han en medløper, som åpnet Iran for pro-amerikansk, verdslig tenkning. Militært var han en alliert, som USA kunne bruke ved væpnede konflikter.
Sjahen samarbeidet også med, og legitimerte, Israel.
Khomeini vekket de iranske massene da han reiste disse tre slagordene som protest:
– “Mot sjahen, mot Israel, mot USA!”
– På dette grunnlaget vokste revolusjonen.
– Og det ble en historisk revolusjon! Jeg våger påstanden: Den ble kanskje den mest omfattende og dyptgående revolusjonen i vår tid. Millioner av iranere tok del. Alle samfunnsklasser var representert, med arbeidere, bønder, arbeidsløse, kjøpmenn og intellektuelle (religiøse og liberale lærde) som drivende krefter.
Irans egen historie og religiøse tradisjon bidro til å forme revolusjonen.
“Uavhengighet, frihet, og islamsk styre!” Det ble bevegelsens krav.
Streiker lammet det økonomiske livet. Millioner av mennesker var i gatene, i demonstrasjon etter demonstrasjon.
Soldatene skjøt for å drepe.
Imam Khomeini forkynte for folket: “Angrip ikke hæren i brystet, men i hjertet! Dere må appellere til soldatenes hjerter, selv om de skyter og dreper! La dem drepe fem tusen, ti tusen, tjue tusen – de er likevel våre brødre, og vi hilser dem velkommen! Vi vil vise at blod er mektigere enn sverd.”
Og blod ble mektigere enn sverd.
Hæren smuldret opp, og soldatene deserterte. Sjahen måtte forlate landet. Alle forsøk på å bevare regimet mislyktes, tross støtte fra USA, England og Vest-Tyskland.
Det amerikanske hangarskipet USS Constellation, med ledsagende krigsfartøyer, hastet til området, men kunne ikke gjøre noe.
Khomeini var revolusjonens leder. Han hadde lenge vært i eksil. Den 1. februar 1979 vendte han tilbake til Iran.
Han ble møtt av tre millioner mennesker, som hadde samlet seg i Teherans gater for å hylle ham. (Keesing’s Contemporary Archives)
“Det var en dag med uhemmet religiøs jubel, en gledesdag som trolig savner sidestykke i moderne tid”, skrev Muhammed Heikal, velkjent egyptisk forfatter og kommentator. (Heikal: ‘Ayatollah vender hjem’, Oslo 1982.)
Deretter stemte 20,4 millioner iranere, av rundt 24 millioner stemmeberettigede, for å opprette en islamsk republikk.
Imam Khomeini ble den første leder.
Den republikken har fortsatt mange og mektige motstandere. USA og andre står fremst blant dem.
Og sikkert har Iran gjort feil – store feil, kanskje – men har likevel bred folkelig støtte.
Nå vil Vesten og Iran komme i dialog.
(Trond Ali Linstad, 05.06.2008)
Shah-styret
Shah Reza Pahlavi styrte Iran! Han var en selvutnevnt monark, som styrte med støtte fra sin familie, sitt hoff, de store jordeierne, noen oppkjøpte, må vi si, religiøse dignitarier, stammeledere, generaler, industriherrer og mektige handelsfolk.
Disse var, kan vi si, de herskende klasser.
Iran var nærmest et lyderike under USA, og lå trygt i den amerikanske folden. Daværende presidet Carter besøkte Shahen og hyllet ham med disse ordene: “Iran er en oase av stabilitet i et hav av uro, og jeg er sikker på at grunnen til dette er Deres Majestets rettferdige, store og inspirerte lederskap.”
Israel
Ja, båndene til USA var sterke. Det var også kontaktene til Israel. Shahens etterretningstjeneste Savak samarbeidet nært med det israelske Mossad.
Men shahen sa: “Vårt samarbeid med Israel er ikke begrenset til etterretningsarbeid. Det er langt bredere enn som så. Jeg har sendt elementer fra samtlige våpengrener og samtlige deler av den sivile forvaltningen til opplæring i Israel.”
USA og Israel var støttespillere for shahen. De ble, etter shahen selv, revolusjonens hovedfiender.
Khomeini
Khumeini, han het egentlig Ruhallah Musavi, ble den som uttrykte og drev fram opprørert.
Han stilte tre krav til shahen:
– Bryt livegenskapsbåndene til USA.
– Vis respekt for muslimene og for de islamske frihetene.
– Bruk landets stadig større oljerikdommer til å bekjempe fattigdom og uvitenhet, og la folket få bygge sin framtid!
Shahen svarte Khomeini og sa at han måtte;
– slutte å angripe shahen.
– slutte å angripe USA.
– slutte å angripe Israel.
Khomeini avslørte dette i en preken i Fatima-moskeen i Qum. Åpent og uforferdet sa han: – Hva skal dette bety? Får jeg ikke kritisere shahen? Tror han at han er imam Ali? Nei, han er bare et vanlig menneske. Og får jeg ikke angripe Israel? Hvorfor skulle jeg ikke det? Og hva med USA? Er det meningen at vi skal forherlige dem som slavebinder oss, dem som har knust vår nasjons selvrespekt?
Khomeini avsluttet sin preken med å henvende seg til shahen og si: “Jeg har forberedt mitt hjerte på å ta imot dine bajonetter, men også på aldri å godta din advarsel!”
Kanskje kunne imamer av vår tid ha noe å lære av Khomeini, i å stå opp, stolte og rakryggete, og si sannheten til urettferdige ledere.
Khomeini ble forvist til landflyktighet, men fra utlandet ledet han opprøret, som vokste til en mektig storm.
Revolusjonen
Irans brede folkemasser reiste seg mot shahen og hans styre. Shahen sendte hæren mot dem. Den besto av 700 000 mann, som på en eller annen måte måtte nøytraliseres.
Noen ville bekjempe den med våpen. Men Khomeini sa: “Nei, dere kan ikke ta noen konfrontasjon med hæren. En hær kan dere ikke slå med våpen. Den eneste måten å slåss mot hæren på, er å avvæpne den.”
Han sa: “Bryt lenkene som binder den til shahen”!
Han henvendte seg til soldatene og sa: “Slutt å tjene shahen! Skyt ikke på islamske trosbrødre! Vend tilbake til deres landbyer, til deres familier, til deres jord, til moskeene og til Gud!”
“Deserter!” sa han. “Og ta med våpnene deres, for de er Guds våpen.”
Til folket sa han: “Angrip ikke hæren i brystet, men i hjertet! Dere må apellere til soldatenes hjerter selv om de skyter på dere, og dreper dere! La dem drepe fem tusen, ti tusen, tyve tusen – de er likevel våre brødre, og vi vil hilse dem velkommen. Vi vil vise at blod er mektigere enn sverd.”
“Det er martyrer som er historiens essens, historiens drivende kraft,” sa han. “Så blott deres bryst for hæren!”
“Hvis de får ordre om å åpne ild mot dere, så blott deres bryst! Deres blod og den kjærlighet dere viser dem, idet dere dør, vil overbevise dem.”
Og soldatene ble overbevist. De deserterte i tusentall, og hele hæren gikk i oppløsning.
Samtidig økte trykket hele tiden, fra arbeidere, bønder, fattigfolk, kjøpmenn, religiøse lærde, middelklassefolk, intellektuelle – som alle oret seg i revolusjonen.
Det kom til omfattende streiker, og hele landet sto stille. Skjønt folk fylte gater og torg, i tusener og hundretusener, under revolusjonens slagord: “Uavhengighet, frihet, islamsk republikk!”
Og tilbake vendte Imam Khomeini, den 1, februar 1979, det nye Irans leder.
Republikk
Flere millioner mennesker hyllet ham i Teherans gater! Selv dro han rett til revolusjonens gravplass for å ære martyrene, før han henvendte seg til folkemassene.
“Det var en dag med uhemmet religiøs jubel, en gledesdag som trolig savner sidestykke i moderne historie,” skrev Mohammed Heikal, velkjent egyptisk kommentator.
Deretter stemte 20,4 millioner iranere, av rundt 24 millioner stemmeberettigete, for å opprette en islamsk republikk.
Han sa: – Shia og sunni er ett! Den som sier et støtende ord mot noen av dem, er en uvitende person.” “Vi støtter alle undertrykte i verden, dem som ønsker verdighet og frihet!”
Men han ble hatet av stormakter, og av talsmenn, presse og ideologer for verdslige og sekulære krefter, som ikke ville godta et islamsk Iran.
Den kampen har fortsatt. Dels ved åpen krig, som da Saddam Hussain med amerikansk støtte gikk til angrep på Iran, dels ved undergravingsvirksomhet som gjennom det såkalte Islamske motstandsrådet, som er alliert med Saddam Hussain, og dels ved forsøk på å true og isolere Iran, som nå med framlegget om “ondskapens akse”, har man forsøkt å svekke Iran.
Ære til Imam Khomeini
(Tale på en minnestund i anledning årsdagen for Imam Khomeinis død.)
Kjære venner
Han gikk i spissen for å gjenreise Islam, og lærte oss å styrke troen. Vi er samlet for å ære Imam Khomeini. Og han fortjener å æres, av vårt fulle hjerte. Imam Khomeini var – og er – vår leder! Han viste hvilken vei å gå. Han minnet oss om hva Islam er! Han gikk i spissen for å gjenreise Islam, og lærte oss å styrke troen.
Muslimer hadde slumret og sovet, mens andre makter enn Islam, var kommet til å sette farge på verden. England, Frankrike, Russland, og senere USA, var blitt de dominerende krefter. Imam Khomeini gjenreiste Islam, som sosialt og politisk system. Ja, han satte Islam tilbake på verdenskartet.
Sosiale og politiske veiledninger, sa han, er dominerende i Koranen. Det som kalles religiøse riter, om bønn, faste og så videre, opptar en mindre del. Vi mennesker er sosiale vesener! Vi lever i stater og samfunn. Politiske spørsmål skal være viktig for muslimer.
Politikk
Khomeini snakket om det totale mennesket; religiøst, sosialt og politisk. For Islam lærer oss dette ? at mennesket, det er ett! Som totale mennesker tilhører vi Gud! Og skal stå til rette for Ham.
Så hør ikke på dem som vil dele mennesket i to; men en religiøs og en politisk side. Imam Khomeini og Islam, avviser dette. Vi er ett, og totale mennesker.
Ansvar
Vi har ansvar som mennesker, for sosiale og politiske forhold! Vi har ansvar for vår nabo, og for andre som bor rundt oss. Vi har ansvar i samfunnet, der vi er! Vi har ansvar i politiske spørsmål ? om makt, styring og oppsatte mål. Vi skal kjempe for det som er rett, i sosiale og politiske forhold! Og vi skal kjempe mot alt som er urett!
Kriger
I dag pågår kriger i en rekke land. Det finnes folk som blir undertrykt! Millioner mennesker er fattige. Vi skal ikke lukke øyne for dette.
Imam Khomeini kalte USA for «den store Satan». Og England, Frankrike og Russland som de mindre «Satan´er». I dette hadde han rett! Vi er tillært å respektere de makter, og det systemet som de har skapt. Men rist av dere den forestilling, muslimer, og se gjennom de falske idealer!
Palestina
Imam Khomeini var opptatt av Palestina. Et sted uttrykte han sitt syn slik: «Israel har tatt Jerusalem fra muslimene. Nå har USA og deres koloni, Israel, bestemt seg for å beholde kontrollen med den store moskeen, og med Profetens moske. Jeg ser muslimer fortsatt er tause, og ikke synes å bry seg. Dere muslimer i verden! Det er på tide å reise seg! Og forsvare Islam, og stedet for profetisk åpenbaring! Islam trenger dere nå! Dere skal stå ansvarlig for Gud!»
Konklusjon
Vi ærer i dag Imam Khomeini. Men hvordan å ære ham? Her ærer vi ham med ord. Men ord alene er luft! De blir borte, blåst vekk av vinden, om de ikke blir fulgt av handling.
Vi skal respektere og ære Imam Khomeini. Vi skal lære, og bli inspirert, av ham! Men så forventer imamen, og Islam, at vi skal følge hans eksempel! Den utfordringen tar vi med oss.
