«Atomangrep fra Iran mot Israel er særdeles lite trolig», skriver Immanuel Wallerstein på kronikkplass i Klassekampen, 19. april. Og videre: «Iransk bombing av Israel er en fantasi som ingen ansvarlig leder tror på.»
Men hvorfor da frykten for at Iran skal skaffe seg slike våpen? Wallerstein skriver: Om Iran skulle få slike våpen, så ville det endre «den geopolitiske balansen i Midtøsten».
Rent bortsett fra at Irans øverste leder Ayatollah Khamenei, en rekke ganger har uttalt at Iran ikke vil skaffe slike våpen, fordi det «strider mot Islam», bør vi notere hva Wallerstein skriver, at hva spørsmålet egentlig dreier seg om, er «den geopolitiske balansen» i regionen. Vestlige makter, og ikke minst Israel, ønsker ikke et sterkt Iran. Dersom Iran på selvstendig vis etablerer seg som kjernefysisk makt, med egne kjernefysiske ressurser – om enn for fredelige formål, vil det gi Iran innflytelse og prestisje, og styrke landets rolle som en regional stormakt. Både USA og Israel vil ønske å motvirke det.
Spørsmålet om iranske atomvåpen er underordnet dette forhold, om at Iran må temmes, og ikke bli sterkt. Spørsmålet kan brukes til å svekke Iran. De økonomiske sanksjoner som er blitt pålagt landet, må ses i lys av dette.
Sanksjonene er et alvorlig angrep på Irans økonomi. Iran må hindres i å bli selvstendig og sterkt. Iran kan ha en signaleffekt i hele Midtøsten, ved sin motstand mot Israel, og i tillegg ved sitt islamske budskap, og særlig med «den arabiske våren» når store folkemengder i Midtøsten, vurderer i hvilken retning de skal gå.
Sanksjonene er et angrep på Iran, ja egentlig en krigserklæring. De er urettmessige tiltak, egentlig i den hensikt, å svekke Irans innflytelse og rolle i regionen.
