Den 11. februar var årsdag for seieren i den iranske revolusjonen (1979). Nå er vi opptatt av «den arabiske våren». Fins likheter og ulikheter mellom de to; den iranske revolusjonen og «den arabiske våren»? Dette er noen tanker rundt det.
”Den arabiske våren” har vært viet stor oppmerksomhet i det siste året. Brede folkelige bevegelser – fortrinnsvis av unge – har tatt til gatene og veltet lokale herskere. Men deretter ? hva så? Nå synes den bevegelsen å bremse. Og hva er oppnådd, kan man spørre, annet enn at herskerne er borte? Et mykere samfunn blir opprettet, men skjer det en dypere endring? Og når det gjelder USA, som først ble skremt av «våren», så har USA nå hentet seg inn, og lært seg å hanskes med den. «Våren» truer ikke USA! Ro faller over situasjonen. Og USA er til stede, som før.
Hvorfor er det blitt slik? Vi ante det fra første stund! Målet var hele tiden uklart ? hva ville man egentlig i gatene (annet enn å styrte herskerne)? Videre ble dette en svakhet: Mangelen på visjonære ledere.
Revolusjonen i Iran kan vurderes, som eksempel. Den diktatoriske herskeren, var sjahen. Han hadde et oligarki rundt seg, av trofaste støttespillere. Bånd til USA, og til Israel, var sterke.
Disse tre ble i fokus: Sjahen, USA og Israel. Imam Khomeini, som opposisjonens leder, var kompromissløs mot dem. Han kunne få gå fritt i landet, sa sjahen, om han tonet ned den kritikken, men Khomeini avviste dette, og måtte i landflyktighet.
Fra utlandet ledet han revolusjonen. En forløper ble opprøret, 15. khurdad, 1979. Det ga bud om revolusjonens karakter. Noen har senere gjort krav på, og særlig fra «venstresiden», en større rolle i den iranske revolusjonen enn de egentlig hadde. Slik var det under Khomeini også. Khomeini svarte dem slik: ?Se på gravsteinene til dem som ga livet sitt, i bevegelsen av 15. khurdad! Om du finner en eneste gravstein til noen ikke-islamsk person, så skulle det kunne bety at slike personer spilte en rolle. Og om du blant gravsteinene til disse islamske døde, finner en eneste gravstein til noen fra samfunnets høyere lagt, så kunne det bety at slike personer spilte en rolle. Men du vil ikke finne en eneste gravstein til noen av disse gruppene! Alle gravsteinene er over muslimer! Og det fra de lavere lagt; bønder, arbeidere, handelsfolk, og hengivne religiøse lærde.? De var drivkrefter i revolusjonen.
Imam Khomeini var revolusjonen leder. Han visst hvor han ville. Khomeini sto konfrontert med hæren. I desember 1978 ble det innført portforbud, men Khomeini sa: ?Tross portforbudet!? Tusenvis av mennesker fulgte oppfordringen og strømmet ut i gatene. Hæren åpnet ild, og mange mennesker ble drept. Khomeini sa, til soldatene: ?Dere kan drepe oss, men vi tilgir dere! Vi skal tilgi dere. Men dere må få øynene opp for at hver eneste dag som går, så skaper nye martyrer!?
Sjahens hær besto av 700 000 mann, Den måtte nøytraliseres. Noen venstregrupper tenkte væpnet motstand. Men Khomeini advarte, og sa: ?Dere kan ikke drive krig mot hæren. En hær kan dere ikke slå med våpen. Den eneste måten å bekjempe hæren på, er å avvæpne den.? Han sa at de måtte finne veier til å bryte de lenker som bandt de væpnete styrkene til sjahen.
Han ledet opprøret fra Frankrike. Og kunne forberedte seg på å vende tilbake. I Iran var det store demonstrasjoner, og mange flere mennesker drept. Regimet begynte å vakle. Sjahen måtte forlate landet. Hæren ville vise styrke; den støttet en midlertidig regjering, men Khomeini avviste bestemt å skulle forhandling med den.
Han satt på flyet tilbake til Iran, den 1. februar 1979. Den provisoriske regjeringen ville stanse ham, men han landet i Teheran, der seks millioner mennesker var møtt fram for å hylle ham.. Det ble en dag med ?uhemmet religiøs jubel,? skrev Mohammed Heikal i boka: «Ayatollah vender hjem» (Aschehoug, 1982) ? ?en gledesdag som trolig savner sidestykke i moderne tid?.
Store deler av hæren sluttet seg til demonstrantene. Tiden var inne for et militærkupp. Men det fantes ingen hær for det! Både hæren og den midlertidige regjeringen, var nå bare skygger. Revolusjonen var et faktum.
Senere kom krigen med Irak, da Saddam Hussein med støtte fra USA – og fra andre vestlige makter, og dessuten fra arabiske stater – gikk til angrep på Iran. Revolusjonen var angrepsmål. Mange hendelser fulgte deretter.
Hva skjer med «den arabiske våren»? Den er så langt, ingen revolusjon Store deler av folket ? og særlig de unge – har opptrådt sant heroisk! Et opprør veltet herskere. Diktatorer er blitt borte. Men hva skal være neste skritt? Bevegelsen synes å ha stilnet. Nye krefter skal administrere systemet. Men vil systemet fange dem?
