Spørsmål:
Salam
Jeg er ei muslimsk jente på 21, og har vokst opp i en familie som aldri har praktisert islam, eller har lært meg noen ting om Islam. Da jeg fylte 16 år, valgte jeg selv å lære meg ting. Jeg oppsøkte muslimer som hadde kunnskap, jeg leste på nettet og sa for første gang shahada. Etter det begynte jeg å praktisere litt etter litt, jeg sluttet å drikke alkohol, spise svinekjøtt, jeg lærte meg det arabiske alfabetet, jeg lærte meg å be og jeg fastet i ramadan. Da jeg begynte å jobbe, startet jeg også å betale zakat, og jeg utvidet min vennekrets, og fikk flere muslimske venninner.
Nå – 6 år senere, begynner jeg å miste troen. Det eneste som fortsatt holder meg til den, er frykt for straffen, dersom jeg ikke tror. Jeg drar på utallige seminarer om islam, lærer grunnleggende ting bedre, lærer å forstå i dybden av hva troen vår går ut på, men samtidig som jeg lærer dette, skjønner jeg mer om meg selv, og jeg begynner å gjøre meg egne tanker.
Jeg tror at Gud finnes, men jeg kan ikke forstå Gud, slik mennesker beskriver ham. Jeg tenker at dette er fordi Gud er perfekt, og mennesker ikke er perfekt, og at mennesket derfor aldri kan fatte Guds mening.
Jeg var på et seminar engang, der foreleseren argumenterte mot at Gud kan være slik de kristne ser på Gud, som både menneske (Jesus), den hellige ånd, og samtidig Gud, den fullkomne og perfekte. Foreleseren beskrev det slik: – Vi mennesker har en skala på for mye og hvor lite vi kan høre. Den skalaen har en begrenset lengde, på hva som er den høyeste lyden, og på det som er den laveste lyden, for det som et menneske kan høre og fatte; det vil si menneskets hørsel er begrenset. Gud derimot, har ingen grenser. Derfor kan ikke mennesket snakke til ham, ikke høre på ham, heller ikke se ham, og ikke kjenne til ham, fordi han er utenfor våre grenser. Og fordi Gud er perfekt, og ikke har noe start eller slutt, eller tid eller rom, kan ikke Gud begrense seg selv. Begrensning er noe som ikke er perfekt, og Gud kan ikke være ikke-perfekt, derfor kan han ikke være Jesus; et menneske.
Om dette er sant; om Guds perfeksjonisme ikke tillater ham å begrense seg selv – hvordan kan Koranen være perfekt? Språket i Koranen er menneskelig, selv om det er vanskelig å tolke, på grunn av det arabiske språket. Hvordan kan Koranen være perfekt – om det perfekte ikke fattes av mennesket? Og hvordan kunne profeten ha fått åpenbaringer, når han også bare var et menneske? Profeten Muhammed fikk åpenbaringene gjennom engelen Jibril. Men Jibril er heller ikke perfekt – bare Gud er perfekt, og hvordan kunne Jibril videreføre Guds budskap på en perfekt måte, når han ikke er perfekt? Om Gud gav beskjed til Jibril, ville ikke Guds beskjed bli filtrert til noe mindre perfekt, gjennom den ikke perfekte Jibril, før det ble gitt videre til profeten? Og profeten var jo enda mindre perfekt, enn engelen Jibril? Hvordan kan da budskapet anses som perfekt?
Og da kommer jeg til spørsmålet om vår eksistens. Jeg lurer ikke på hvorfor Gud har skapt oss, jeg lurer på hvordan han kunne skape oss? Mennesker er begrensete og ikke perfekte – hvordan kunne den perfekte Gud, ha skapt noe mangelfullt?
Alt som er skapt, er Guds verk, det vil si det var ingenting før Gud og ingenting etter Gud, det var ingenting som bare ?lå der? og som Gud plukket opp og forvandlet om til liv, eller mennesker, eller planeter, eller kosmos. Betyr det da at det vi er skapt av, er av guddommelig substans?
Hva sier Koranen om dette? Forstår jeg alt feil? Hvordan skal jeg forstå Islam riktig? Kommer jeg til å lande i helvete fordi jeg ikke klarer å akseptere den tolkning av Islam som jeg hører rundt meg? Jeg føler at med en gang jeg stiller spørsmål, blir jeg truet med at det er djevelen som får meg til å miste troen, men kan djevelen infiltrere mine tanker? Kan han påvirke hva jeg tenker? Og om det er han som får meg til å tenke slik, hvordan kan jeg da bli straffet for det, når det ikke er mine egne tanker?
Jeg kommer aldri til å slutte å tro på Gud, men jeg begynner å tvile på alle tolkninger av Gud, som jeg har hørt til nå. Islams tolkning, slik jeg forstår det, høres for meg fortsatt ut som den mest logiske, men denne tolkningen jeg har, er min egen tolkning, jeg vil ikke høre på flere lærde, jeg vil ikke høre på flere retninger (sunni, shia, sufi), fordi jo mer jeg hører, jo mer tviler jeg. Jeg vil bare tro på Gud, se på de reglene han har satt, og forstå dem slik jeg forstår dem; jeg drikker ikke, jeg røyker ikke, jeg har ikke sex før ekteskapet, jeg har min samvittighet med meg, selv når ingen ser det.
Men det har begynt å bli veldig tungt for meg å be. Jeg ber fortsatt fem ganger om dagen, men jeg ser ingen glede i det, ingen vits, jeg bare gjør det fordi det skal gjøres. Tankene mine er et annet sted, jeg klarer ikke å konsentrere meg. Telles bønnen min da? Eller er det like ille å ikke be, som det er å be uten å tenke over hva du sier, uten å bry deg? Jeg kan alltids tvinge meg til å gjøre det muslimer mener islam sier, men jeg kan ikke tvinge meg selv til virkelig å tro på det.
Ta for eksempel hijab. Om jeg ikke har den på, blir jeg formanet med straff. Og greit nok det; blir jeg skremt nok, tar jeg den på, lider meg gjennom det, men jeg kommer aldri av hjerte til å ha riktig intensjon. Er frykt som intensjon, nok til å gjelde som en god gjerning? Og gjelder det samme for bønn? Om jeg ber fordi jeg er redd, og ikke fordi jeg mener det som jeg sier i bønnen?
Beklager at dette ble så mye, men jeg har slitt lenge med disse tankene, og håper på svar
Wa salam
Svar:
Kjære min unge venn! Du stiller så mange vanskelige spørsmål! Hvor skal jeg begynne og slutte, i alle tankene du har? Du er et tenkende vesen! Det er Gud som har skapt deg slik. Ja, Gud, Den perfekte, har skapt deg, min venn! Du, som ikke er perfekt.
Er det ikke bare slik! Skal vi gjøre noe vanskelig ut av det? Det perfekte kan skape noe uperfekt ? om Den perfekte har en mening med det. Dyr, planter, trær ? vi kan finne ?mangler? ved det; men er det ikke skapt av Gud?
Guds mening kan vi gjette oss til. Den ligger utenfor vår forstand. Noen lærde, på søken etter svar, har lagt disse ord, i Guds ?munn?: – Jeg var en skjult skatt, som ønsket å bli erkjent.
Men i valget, av erkjennelse, skal mennesket stå fritt! Du er ikke perfekt, og ?vet? ikke hva som er sant! Du har en aning av det; følg opp, eller la det være! Det valget er ditt! At mennesket er skapt svak, står i Koranen også. Det er slett ikke perfekt. Gud ville det bare slik.
Men jeg skal ikke forsøke meg på flere ?tolkninger?, av Guds meninger og ?tanker? med oss. Du har tydeligvis fått nok av dem. Så la det derfor bare ligge! Jeg synes det er OK.
Koranen sier noe klokt om dette; om det med ha så mange tanker. For det første står det skrevet noe slikt: – I Koranen er noe klart, og andre ting mindre klart. Hold fast ved det som er klart! Og la det andre ligge! Videre sier Koranen dette: – Hold fast ved det som gir tro! Og legg til side det som gir tvil. Kan det være klokt, kanskje, at du gjør nettopp det?
Noen ord om djevelen: Du skal ikke frykte ham! Han har ingen kraft i seg selv; han gis bare rom når vi åpner for det! Steng ham bare ute.
Du kan gjøre det, ved å være sann mot deg selv! Gjør det som du finner riktig og hederlig, gjør dine ærlige valg. Kan hende kan det være riktig av deg, å ta et skritt ?tilbake?, i alle regler og pålagte normer, som du er konfrontert med. Stå tilbake med det du mener er sant! Det kan være et godt utgangspunkt for senere, kanskje, igjen å ta ?to skritt fram?.
– Gud finnes, sier du: Så bra! Du vil aldri slutte å tro på ham! Det er et godt utgangspunkt; så hold fast ved det! Ved dét kan du bygge din tro, og dine regler knyttet til troen. Gjør som din samvittighet sier, for samvittigheten er fra Gud! Det er et hadith, om du tillater; en lærdom fra Profeten, om at det din samvittighet tillater, eller ikke tillater, det skal du forholde deg til.
Og så kan vi fortsatt be, og si som det uttrykkes i Åpningsbønnen (Al-Fatiha): ?Led oss til den rette vei!? Gud hører sikkert vår bønn! Vi lever i et samspill med Ham! Vi skal ikke være frustrert og forvirret. Vi finner, med Guds hjelp, sikkert vår vei.
Hilsen fra din eldre venn:
Red.
