Jeg slår opp i dagens aviser, og leser om nye og fundamentale angrep på det palestinske folket og dets rettigheter. Israel bygger bosettinger på palestinsk mark.
Nå gjelder det tusen nye boenheter i det av Israel okkuperte østlige Jerusalem.
Det er nye boliger for i utgangspunktet jødiske settlere, en stor del kommer fra andre land. Palestinerne skvises ut. Bit for bit blir de fratatt sitt hjemland. Prosessen er ikke ny for dem, den har pågått i seksti år. Av det som en gang var palestinsk land, har de 20 prosent tilbake.
Og det er også okkupert av Israel, som utvider de illegale settlementene, alle er bare for jøder, eksproprierer land og fordriver palestinerne, fordi de ikke er jøder, bygger hovedveier mellom settlementene, til bruk bare for jøder, river opp oliventrær og citrusvekster, som viser palestinernes tilhørighet til jorda – og synes fornøyde med det, de fleste israelske jøder. Og med dem, mange i andre land. Heldigvis fins dem som protesterer. Slik mange gjør det også her hjemme. Men hva betyr de protestene?
En jødisk settler i Palestina, sa til meg: ?Hundene bjeffer, men karavanen fortsetter.? Protestene er bare bjeffing! Mens Israel fortsetter som før.
Skal vi slutt å tenke ?bjeffing?? Hva om noen velger dette: En brennende fakkel mot uretten, med fokus på den israelske staten, både her og der, og/eller mot dens fremste støttespiller, USA og deres virksomheter, ja, hvor står myndighetene i Norge? Og om noen skulle velge dette, skulle vi kunne si: So let it be? Med ønske om bevissthet for endring.
