Jeg er lege med praksis på Grønland i Oslo. Hver dag når jeg sykler til jobben, både tidlig og sent, går det 2-3 menn nede ved Akerselva, der hvor hovedgata gjør en sving, og selger narkotika til folk som kommer. Politiet vet godt om det. En gang i blant kan det stå en politibil der, men oftest gjør det ikke. Mennene derimot, er stadig der.
Jeg har blant mine pasienter, en ung kvinne. Hun er blitt 20 år. Hun kommer fra en ryddig familie. Hun pleide å være flink på skolen, ja faktisk blant de beste i klassen. Nå har hun begynt med narkotika. Hun kommer til meg, sløret i blikket. Urinprøvene hennes slår positivt ut. Jeg diskuterer det med henne. Det virker ikke som det går inn.
Hun har problem med å skaffe penger til stoffet. Hun får ikke nok penger hjemme. Det henger et spørsmål i luften, om hvor hun får penger fra.
Jeg ser at hun stadig forfaller. I fremtiden kan det gå riktig galt. Foreldrene er selvsagt bekymret. På sikt kan hun ødelegge både sitt eget, og foreldrenes liv.
Men mennene er der, på gaten. Er det så galt å tenke at når de kan ødelegge andres liv, så bør deres egne liv kunne komme i fare? Ja, var det så veldig galt om dødsstraff ble virksom, for dem som smugler og selger narkotika? Om dette kunne begrense det.
Slikt bør ikke være tabu tanker. Og ikke nødvendigvis bør vi fordømme land, som har den praksis med dette.
Det hender at jeg stopper på sykkelen, og virker som ?moralpoliti?: Jeg skjeller mennene ut. Jeg truer dem med politi. Da smiler mennene bare. De vet at de fra myndighetenes side, har svært lite å frykte.
