Gud er tilbake! Han kan ikke lenger neglisjeres. Skjønt Han har jo aldri vært ?borte?, bare forsøkt oversett av sekulære og av en viss ENGINE radikalere som har funnet stolthet i å erklære Gud som ?død?.
De har fremmet samfunnsmål – og gjør det fortsatt – der Gud ikke spiller noen rolle. I hvert fall ingen merkbar rolle. Og slett ingen ledende rolle! Men Gud kan ikke overses, så stadig flere argumenterer nå for at Guds rolle – og med det religionens rolle ? må kunne vurderes og diskuteres.
Gud har aldri vært ?død?. Men sterke føringer i tiden, med relativisme i moral og pragmatisme til viktige verdier, har ført til at mange nå stiller spørsmål ved det sekulære fundament som våre ?samfunnsverdier? hviler på. Og dessuten har vi, i mange land, disse erklærte muslimene, som blir et økende problem ved at de faktisk bringer med seg Gud og guddommelige referanser, og derved kommer i strid med den nye ?nasjonen?, som mer og mer kjører sekularisme fram som den rådende ideologi.
Hva blir grunnlaget for fellesskap disse steder ? blir det fødelandet, med språk og kultur? Man venter muslimer skal godta det. Men for mange fins en høyere referanse, blant både muslimer og andre, der Gud har en naturlig plass. Og den presser man ikke så lett inn i (nasjonal-) statens fundamenter, når denne har sekularisme som grunnlag.
Vi blir stående i en konflikt mellom det verdslige og religion, mellom sekularisme og Gud, mellom lojalitet til land med språk og den nasjonale kulturen, og til gudstro og normer hold i hevd gjennom tusener av år, uavhengig av land og folk. Skillet mellom disse tiltar ? men ikke fra de troendes side, om de med forstand, velger tro. Det er verre med den andre siden, de sekulære, ja, de troende sekulære! ? som insisterer på monopol til å styre stat, og til å fastsette normer.
De legger til grunn det sekulære demokratiet, det liberale demokratiet. Der avgjøres samfunnsmessige spørsmål, mener man, av ?menneskene i fellesskap?. Men har man glemt, eller forbisett, grunnleggende teser om at samfunnsmessige aktører har forskjellige interesser, og kanskje til og med ditto styreformer.
?De herskende tankene er de herskendes tanker?, skrev kloke samfunnsmessige observatører. Det er de styrende som bestemmer i samfunnet, også ideologisk. Å tro at det er ?folket? som bestemmer, er en illusjon.
Og hvem blir vi styrt av? Det er et viktig spørsmål. I det liberale demokratiet er det i hovedsak en sekulær elite som politisk og kulturelt former våre meninger og tanker.
Den eliten reproduserer seg selv, ved at personer med de samme holdninger, tanker og normer stiger opp og inn i de samme rollene, i de makthavende organer.
Men denne politiske eliten kan sjelden lede oss i vesentlige spørsmål. Ta miljøkonferansen i København, som for mange gjaldt liv og død. For nasjoner var det spørsmål om deres framtid. Men det egne landets kortsiktige vekst og velstand ble for de fleste avgjørende! Den nasjonale grådighet tok overhånd.
Ta et eksempel fra en annen tid, og en annen situasjon. Året er 1889, og landet er Iran. Ghajar Shah, kongen, hadde latt en engelsk selskap få monopol på all tobakk i landet. Folk protesterte. Men avgjørelsen kom med en erklæring fra en religiøs leder, Ayatollah Shirazi. Erklæringen lød slik: ?I Allahs navn, Den barmhjertige og nådige. Fra i dag er all bruk av tobakk å regne som opprør mot vår tids imam (fred med ham)!? Resultatet ble som ventet. Alle sluttet å bruke tobakk. Og monopolet ble uten verdi.
Kunne vi tenke oss en tilsvarende situasjon, der en framtredende ledere erklærte: ?I Guds navn, Den barmhjertige og nådige. Fra i dag er det pålagt ethvert legitimt styre, forpliktende å garantere, at maksimal temperaturøkning i verden skal holdes under 1,5 grader Celsius. Ethvert brudd med det vil være å regne som opprør mot guddomskraften.?
Og at dette ville blitt fulgt? Slett ikke nå! Men kanskje ville det være en tanke å mene at det kunne være slik.
Demokratiet, det sekulære demokratiet, løser ikke verdens problemer. Det står for nært de verdslig styrende representantene for middelklasse og overklasse, og bærerne av relativistiske tanker.
Folk må vite at noe er sant og rett! Og at brudd på det, får konsekvenser. Liberal-demokratiet hjelper oss ikke. Gud som referanse må til.
