Spørsmål:
Hei.
Jeg er en norsk, kristen-født jente, som er sammen med en norsk muslim. Vi har vært sammen i snart tre år, og vi bor sammen. Men nå er vi kommer til et veiskille. Skal vi fortsette videre og gifte oss? Eller skal vi gå hver til vårt?
Han vil ha en muslimsk kone, en til å dele tanker og verdier, og leve i forståelse med. En kone til å be med, og sammen oppleve det gode i islam. Det har jeg forståelse for. Han er sterk i troen sin, og ønsker å bli enda sterkere.
Jeg tror ikke at Jesus er Guds sønn. Og jeg føler ikke kristendommen er riktig for meg. Jeg tror på Gud. Har også begynt å lese mer om islam, for og finne ut av ting.
Men jeg tenker at det blir feil av meg å bli muslim på grunn av han. Og det er ikke derfor jeg leser nå. Jeg leser fordi jeg egentlig ønsker å bli muslim. Men jeg venter visst på et tegn så noe plutselig skal få meg til å tro.
Jeg vet at Gud ikke gir meg den gaven dersom Han ikke vil. Det blir min oppgave å studere og forstå. Jeg tenker også på livet jeg lever. Jeg har sluttet å drikke alkohol, og jeg fokuserer på det positivet i livet. Men jeg vil gjerne være sammen med veninner, og gå ut å danse og kose meg iblant.
Om jeg gifter meg, så blir det kun mannen min som jeg er for. Og da går jeg ikke ut med andre tanker enn å danse med mine veninner. Er viktig for meg og ta vare på mannen min.
Og hva med jul – jeg feirer den for tradisjonen, og ikke på grunn av Jesu fødsel. Dette ønsker jeg å gi videre til mine barn.
Er dette galt av meg som muslim? Jeg ønsker ikke å miste meg selv, mine verdier og tradisjoner, noe jeg heller ikke tror er rett. Men jeg forstår at noe vil bli annerledes, om jeg blir muslim.
Familin min betyr mye for meg, og vi står hverandre nær. Det vil jeg holde på. Samboeren min og jeg har mye av de samme verdier og tanker, men noe er også forskjellig. Jeg ønsker at vi skal stå likt i det, og ha forståelse for hverandre.
Tusen takk for en fin side! Den hjelper meg på min vei:)
Svar:
Hei
Takk, Sunniva, for ditt ærlige brev.
Jeg synes at dere skal holde sammen! Dere har mange ting felles. Jeg tror det kan ligge kjærlighet i bunnen, mellom dere to. Og det virker som dere respekterer hverandre.
Men dere er ikke like i alt. Må man være det? Kanskje er det ikke engang mulig.
Jeg tenker slik: Islam er for alle mennesker, alle folkeslag og kulturer. Mennesker har forskjellig bakgrunn, i oppdragelse og tanker. Men Islam skal favne dem alle! Uten at man skal, eller kan, endre på alt man er.
En muslimsk mann kan gifte seg med en kristen kvinne. Mannen forblir muslim, og kvinnen forblir kristen. De blir ikke ?like? i alt. Mangfoldet respekteres. De er likevel mann og kone.
Du kan være kone for din mann, og han kan være mann for deg. Dere får ? begge to ? arbeide for å komme nærmere hverandre. Han vil være en god muslim, da må han respektere deg, og lytte til det du ønsker. Slik du bør lytte til ham. I det skal han vokse som muslim.
– Et tegn, for å bli muslim? Mange har bedt om det! Men Gud har svart i Koranen, at den som er ute etter tegn, egentlig leter i blinde, for rundt oss er det tegn nok! Det gjelder bare å se! Guds tegn fins alle steder.
– Jul er en hyggelig høytid! Den er en familietradisjon. Og dessuten er det solhverv ? nå går det mot lysere tider! Det må vi kunne feire. Og så ble altså Jesus født, og det er en gledelig ting! Han var jo en stor profet! (Men altså ikke Gud.)
– Så fint at du har sluttet å drikke! Gratulerer med det. Alkohol er en uting. Men at du går ut på byen og danser? Det er vel ikke bra! Det synes jeg du skal slutte med. Dans med veninner, når bare dere er til stede, det er ok.
– Ta vare på familien din! Også om du blir muslim, og de ikke er det. Det skulle bare mangle! Profeten, og fred med ham, sa selv til en troende kvinne som hadde en mor som ikke var muslim: ?Vis henne all omsorg!?
Håper dette kan hjelpe deg, nå som du går og tenker.
Vennlig hilsen
Red.
