Spørsmål:
Hei!
Jeg er en fortvilet norsk jente på 25 år som har vært sammen en muslimsk gutt fra Marokko i åtte år. Han er 26 år. Vi kjøpte ifjor leilighet sammen, og pusset den opp. Vi har hatt et utrolig bra forhold sammen. Men nå er slutt mellom oss, fordi jeg ikke blir “godtatt” av kultur/familien hans.
Jeg har enda ikke truffet, eller hilst på foreldrene hans. Søsknene hans har jeg hilst på. Som sagt har vi vært sammen i over åtte år, og vi tenkte at da vi kjøpte leilighet sammen, at foreldrene hans forstå at vi tar hverandre seriøst, og at dette ikke er noe tull. Men de har ikke èn gang kommet for å se på leiligheten eller tatt noe initiativ for å bli kjent med meg.
Vi har alltid tenkt at vi klarer dette, selv om det har vært tungt for han og ha kontakt både med familien sin og med meg, men dessverre aldri samtidig.
For kort tid siden giftet “lillebroren” hans seg med en muslimsk jente fra Marokko (storesøsteren hans er allerede gift med en mann fra Marokko). Han så hvordan foreldrene var stolte og glade i bryllupet, og tenkte at sånn vil han også ha det, at foreldrene er stolte over han. Slik er det ikke med meg. De har ikke nektet han å være sammen meg, men når de ikke har tatt noe initiativ på åtte år, så skjønner man jo at det ikke vil skje med det første. Samboeren min har snakket om meg til dem, og familien min har sendt dem blomster til jul, så de vet om meg.
Nå er det som sagt slutt, og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg – han er livet mitt, og jeg vet han føler det samme for meg. Men han har mer eller mindre innsett at han “må” finne seg en muslimsk jente fra Marokko, for at familien skal bli med og være stolte. Han vil ikke skuffe dem, som han skal ha gjort det i åtte år.
Selv om han skulle finne/velge en bra og “riktig” jente, som han kan ha det bra med, så er dette noe han gjør på grunn av familien sin. Om familien hadde godtatt meg, så ville vi fortsatt vært sammen.
Vi har snakket om konvertering, men dette er noe han ikke vil at jeg skal gjøre.Han ønsker jo ikke å forandre den personen han traff, og fikk følelser for. Dessuten konverterer jo ikke familien min, så familien hans vil fortsatt ikke ha noe med familien min å gjøre.
Jeg begynte å søke på nettet og kom over siden deres – utrolig bra og lærerik!
Jeg leste at i prinsippet har muslimske gutter/jenter lov til å gifte seg med kristne gutter/jenter, noe som gjorde meg veldig glad! Men jeg vil bare få frem, noe dere sikkert alle vet, at det er ikke alltid det holder med religionen, for familien må også være med.
Håper på svar/respons som kan lette litt på smilebåndet, og kanskje er det flere som er i samme situasjon? Jeg har det i hvert fall utrolig vond! For dette er gutten/mannen som jeg fortsatt vil dele livet med!
Svar:
Hei.
Lette litt på smilebåndet? Ja, det synes som om det kan trengs. Men jeg vet ikke riktig hva jeg skal si, for å få deg til å le eller smile.
Jeg forstår at du har det vanskelig. Så dum denne verden er, som blander inn så mange vanskelige ting. Men en ting vil jeg si og holde fast på, nemlig at kjærlighet, det er reelt, og at kjærlighet skal respekteres!
Koranen sier noe om dette. Den forteller hvordan Gud skapte oss til mann og kvinne, og la ømhet og kjærligheter i våre hjerter. Og hvordan dette er et tegn fra Gud! Ja, kjærlighet må bli verdsatt, også den du har til samboeren din.
Jeg synes at han skal respektere den kjærligheten! Den har utspring fra Gud. Det burde familien hans også vite. De burde glede seg over at sønnen sin har funnet glede og kjærlighet til en kvinne, og oppmundre ham til å ta vare på den.
Men slik er det ofte ikke. Andre og mer sneversynte forhold spiller inn: Er jenta norsk eller fra Marokko? Hva med familien hennes, og vår? Hvilke er våre tradisjoner, og hva er det vi ikke kan ?like?? Hva skal til for at vi blir ?glade??
Den beste ledetråd er Koranen! Den tillater kjærligheten mellom dere, og jeg synes dere skal holde på den. Er det sikkert at det må være slutt? Da er det trist!
Men Gud er fortsatt til stede. Han gir deg sikkert hjelp. Så både i glede og sorg er det riktig å beholde et smil.
Hilsen
Red.
