I sin Nobeltale streket Obama opp strategien for amerikanske kriger. De skal være ?rettferdige kriger?, sa han, som i Irak og i Afghanistan. Det er kriger mot ?aggresjon?. Med sine ?opplyste egeninteresser?, mente Obama, skal USA stå mot ?ondskapen? i verden, slik de har gjort det i mange tiår.
Men følger det av amerikanske ?egeninteresser? at det blir ?rettferdige? kriger? Og hvor rettferdige har krigene vært, den i Vietnam, for å ta et eksempel? Den eneste militære supermakten har sikkert sine særskilte behov – for vern av viktige oljeressurser, støtte til vennligsinnete regimer ? om enn disse er undertrykkende innad, og for sikring av orden og stabilitet i regioner der amerikanske økonomiske interesser står på spill. ?Rettferdig kriger?? kan man spørre. Og alltid mot ?aggresjon??
Aggresjon gir ?aggressivt? svar. Så blir det en ond sirkel. Hvem var det som egentlig ?begynte?? La oss lytte til den andre siden, definert som ?ondskapens? stemme, om dette med aggresjon – i Midtøsten, for eksempel:
?Det fins ingen arabiske militærbaser i Texas eller California, ingen arabiske leiesoldater i England eller Frankrike og ingen arabisk flåte i Mexico-gulfen. Det fins heller ingen arabisk-støttet plan for med vold å reise settlements i Midtvesten. Alle slike linjer for invasjon og vold, løper historisk i én retning.?
Og dette er vel ikke usant? Aggresjonene om en vil, har i tiår gått én vei, fra vestlige makters side helt siden kolonialismens dager. Står USA for et avvik her? Eller kan det bli oppfattet slik at USAs militære aktiviteter, og tilsvarende politiske framstøt, fortsatt er en lokal aggresjon for folkene det gjelder i regionen, som skal svare på samme vis?
Obama snakket varmt for Den rettferdige krigen, som skal være USAs krig. Han fordømte Den hellige krigen, som skal være motpartens krig. Bør man være kritisk til begge?
