Under overskriften ?Iran på feil spor? gjentar Aftenpostens journalist Halvor Tjønn, Vestens rådende kritikk av Iran for anrikningen av uran (Aftenposten 2. desember). Den riktige veien er, i følge kritikken, at Iran sender uran ut av landet og får det tilbake i anriket tilstand, til bruk i atomkraftverk. Frankrike og Russland er foreslått til land som skal håndterer Irans uran. Irans råderett over det skal svekkes.
Men Iran er ? og noen glemmer det ? en stolt og mektig nasjon, som gjennom en lang historie har frembrakt en kultur og en sivilisasjon som overgår mye annet. Iranere flest vet det. Nå opplever mange av dem at vestlige makter er både dikterende og belærende. De er innblandende og arrogante. Ønsker disse maktene å nekte Iran suverenitet over fremtidens viktigste energikilde, spør man, slik som flere av dem på 50-tallet motsatte seg Irans nasjonalisering av sin egen olje?
Det er ikke logisk, vil de si, at noe land – og heller ikke Iran – overlater energisikkerheten sin til andre. Skal vestlige stater, for eksempel Frankrike eller Russland, i en fremtidig situasjon kunne nekte Iran anriket uran, som press i en politisk konflikt?
Vestlige staters politikk overfor Iran med både å friste og true – ?å bruke både gulrot og kjepp? – er mer en politikk ?mot et esel enn mot en stolt nasjon?, som påpekt av Mohamed Elbaradei, avtroppende direktør i IAEA. Nå har iranerne gitt sitt svar. De bygger nye anrikningssteder.
