Spørsmål:
Jeg har fått en oppgave på skolen, og trenger litt informasjon om forskjellene mellom shia- og sunnimuslimer. Jeg har lest at de ber, faster og tolker Koranen litt forskjellig. Kan dere forklare meg litt mer om dette? Vær vennlig å svare fort, oppgaven skal leveres snart.
Takk på forhånd.
Svar:
Takk for spørsmål.
Jeg vil være kort, og svaret blir slik: Vi bør understreke det shia- og sunnimuslimer har felles. For det gjelder det aller meste. De deler gudstro, Koranen, og troen på profeten Muhammad. Andre trosoppfatninger er også like. De har samme normer og leveregler. Begge er “brødre og søstre” i troen.
Samtidig er det noen forskjeller, og det er ikke så rart. De fleste religioner har flere tankeretninger. I kristendom er det katolikker og protestanter. Og i Islam altså sunni og shia.
Skjønt egentlig er det flere grupper. I sunni er det flere varianter, og det er det også i shia. Noen sunni kan stå nærmere shia, på viktige områder, enn de står andre sunni. Jeg vil anføre et utsagn fra profet Muhammad (fmh): “De forskjellige tankeretningene i Islam er en velsignelse.” De kan berike, og være kilde til utvidet kunnskap.
Så til noen forskjeller. De er av forskjellig natur. Vi kan raskt se på enkelte av dem.
1.) Vurderingen av historiske hendelser. Shia og sunni er uenige om dette: Hvem var den rettmessige “arvtaker” til å ta over da profeten Muhammad døde? Shia mener den personen var Ali, fetter og svigersønn til Profeten, gift med hans datter Fatima. Sunni mener det var riktig som det skjedde, at Abu Baker, en sentral følgesvenn til Profeten, fikk autoriteten.
Shia mener at profeten Muhammad utropte Ali til sin etterfølger, bl.a. ved en seremoni ved Ghadir Khum. Sunni betviler dette. De mener at Profeten ga myndighet til Abu Bakr. Begge fører argumenter for sine standpunkt.
2.) Synet på islamsk ledelse. Shia viser til at profeten Muhammad både var spirituell veileder (imam), og samfunnets praktiske leder (khalif). De mener at Ali, og hans familie og etterkommere (ahl al-beit), var best egnet til å ivareta denne dobbelte funksjonen. Sunni vektlegger ikke i samme grad imam-rollen, og mener Abu Bakr og andre etter ham, khalifene, håndhevet lederoppgaven.
Både sunni og shia mener at det ikke kommer noen profet etter Muhammad. Shia tror på spirituelle ledere, utpekt og innsatt av Gud (imamer), mens sunni lar samfunnet innsette lederne.
3.) Synet på Gud. Sunni tillegger Gud materielle egenskaper, mens shia abstraherer Gud til en utenom-materiell kraft.
4.) Tolkningen av Islam. Det er en tradisjon i sunni at Islam i det hele er ferdig utviklet, hva angår trosoppfatninger, lover, praksis og leveregler, og at det gjenstår å realisere Islam. Behovet for nye personlige fortolkninger, prinsipielle nyvurderinger og forklaringer (ijtihad) er begrenset. I shia mener man Islam stadig må utvikles, forklares og fortolkes, så prinsippet med ijtihad er en stadig utfordring.
5.) Rituelle forhold. Det er et par mindre forskjeller i den rituelle vask før obligatorisk bønn. Shia lar vann passere fra albuen ned til håndflaten, mens sunni gjør det motsatt vei. Sunni vasker føttene, mens shia stryker med fuktete fingre over fotryggen. Under bønnen står shia med hendene langs siden, mens sunni bøyer armene foran brystet (skjønt noen sunni holder dem langs siden, slik shia gjør). Når pannen under bønnen føres mot bakken, vil shia den skal møte et organisk stoff, gjerne sand eller jord (og helst fra Karbala, der imam Hussain ble drept), mens sunni legger pannen rett mot bønneteppet.
Den obligatoriske bønnen (salaat) skal fremsies fem ganger daglig. Shia slår sammen middagsbønn og ettermiddagsbønn, og likeledes kveldsbønn og nattbønn. De fremsier fem bønner, men lar det skje ved tre anledninger (med belegg bl.a. i Koranen 11,114). Sunni gjør det samme noen ganger.
6.) Juridiske forhold. Det er noen mindre forskjeller mellom shia og sunni når det gjelder arverett og regler for skillsmisse.
7.) Emosjonelle ytringer. Shia kan vise intense følelser i religiøse markeringer. Sorgfulle hendelser i historien markeres med fortvilet gråt. I blant kan de slå seg, for å markere sorg, og det hender de skader seg til blods. Dette er imidlertid bare en ytre, tradisjonell form, som ikke har noe med shia-troen å gjøre, men som er en gammel emosjonell ytring fra før-islamsk tid.
8.) Andre forhold. Shia godtar tidsbegrensete ekteskap (mutah), og mener at Profeten ga tillatelse til dette. Sunni godtar ikke denne form for ekteskap. Shia ærer tidligere ledere ved å søke nærhet til dem der de er gravlagt. Er noen drept for troens sak, sier Koranen, så lever de videre, om vi ikke enser dem. Shia lar seg inspirere ved graven, og mener de kommer nærmere Gud. (De blir av enkelte sunni beskyldt for å “dyrke” de døde, noe shia selv bestemt avviser.)
Det er altså visse forskjeller, men mer beskjedne enn i andre religioner. Uenighetene mellom for eksempel katolikker og protestanter i kristendom skal være større enn mellom sunni og shia i Islam.
Men liksom man i kristendom har sett at motsetningene er blitt spisset til, i en grad at den ene mener den andre ikke er kristen, har det samme skjedd i Islam mellom sunni og shia. På et tidspunkt ble det nødvendig for Sheikh Mahmud Shaltun, rektor ved Al-Azhar universitetet i Kairo, en ledende teologisk institusjon for sunni, å utgi en fatwa (religiøs erklæring) om at shia er en ekte islamsk retning.
Red.
Tillegg
Vi kan utdype et av punktene over. Det gjelder spørsmålet om Muhammads etterfølger. Men først: Hvorfor bruker man ordene sunni og shia?
Ordet sunni viser til Profetens praksis. Den mener sunni at de viderefører. (Shia hevder riktignok det samme, at de er de virkelige “sunni”.)
Den fulle betegnelsen på sunniene er ahl as-sunnah wa-l-ijma, som betyr ‘folket om tilhører sunnah (Profetens praksis) og (den teologiske) samstemtheten.” (Det siste henspeiler på en sunni- holdning om å forvente enhet rundt viktige religiøse spørsmål.)
Ordet shia betyr gruppe eller parti, og brukes om shi`at Ali, “de som tilhører Alis parti”. Det henspeiler på arvefølgen, om hvem som skulle ta over etter Muhammad.
Så skal vi si mer om dette. Og referere noen argumenter for Ali, eller for Abu Bakr. Tillat at vi begynner med det første, i respekt for shia som minoritet, en gruppe som er blitt feiltolket og miskjent, og ikke alltid er blitt lyttet til – og som vi derfor gir god plass for sitt syn, denne gangen. Dette er argumenter for Ali:
Shia
Ali var nærmest Profeten
I Medina bestemte Profeten at hver muslim skulle bli en annen muslims bror. Abu Bakr og Omar ble brødre, Talha og Zubayr, og så videre. Alle godkjente autoriteter, både sunni og shia, er enige om at Mohammad valgte Ali som sin bror. (Se bl.a. Tirmidhi, en anerkjent sunni hadith-formidler, Sunan, vol. 2, s. 299.)
Den natten Muhammad flyktet til Medina var det Ali som tok plassen hans i sengen, men fare for eget liv, i den hensikt å narre de som ville drepe ham.
Profeten sa også: “Jeg er av Ali, og Ali er av meg.” (Tirmidhi, Sunan, vol. 2, s. 299.)
Profeten ga sin elskede datter Fatima til Ali, selv om både Abu Bakr og Omar var blant beilerne.
Da Profeten skulle samle sine nærmeste for å møte kristne i disputt (3,61), kom han med Ali, Fatima og sønnene deres Hassan og Hussain.
Profeten sa at Gud hadde beordret det slik. De sto sammen under en kappe, og er senere blitt kalt ‘kappens folk’ (ahl al-Kisa).
Ali var mest elsket
Profeten satt en gang og spiste, og sa: “Gud, send meg den mannen Du elsker mest av alle, for at han kan dele måltidet med meg.” Ali kom og spiste med ham. (Tirmidhi, Sunan, vol. 2, s. 299.)
Profeten sa: “Hver den som virkelig tror, elsker Ali, og bare en hykler (munafiq), er mot Ali.” (Referert av Ibn Maja, en sunni hadith-formidler, i Sunan, vol. 1/II s. 42.)
Den mest elskede kvinne for Guds profet (Muhammad) er Fatima, og den mest elskede mann er Ali. (Tirmidhi, Sunan, vol. 2, s.300.)
Profeten tok Hassan og Hussain ved hånden og sa: “Hver den som elsker meg, disse to og deres mor (Fatima) og far (Ali), skal stå hos meg på Oppstandelsens dag.” (Tirmidhi, Sunan, vol, 2, s. 301.)
Profeten tilkalte en gang Ali og begynte å hviske til ham. De som var til stede, bemerket etter en stund at det var svært hvor lang tid det tok. Senere sa Profeten: “Ikke jeg, men Gud hvisket til ham.” (Tirmidhi, Sunan, vol. 2, s. 300.)
Ali var mest kunnskapsrik
Profeten sa: “Jeg er Kunnskapens by og Ali er dens port.” (Hakim, Al-Mustadrak, vol.3, s.126.)
Profeten sa: “Sannheten er rundt Ali, hvor han enn går.” (Tirmidhi, Sunan, vol. 2, s.298.)
Ali var den tapreste
Ali var blandt de tapreste og dyktigste mennene i den muslimske hæren. Han fikk æren av å bære det islamske banneret i flere av de viktigste slagene, som ved Badr og Khaybar. Ved Khaybar sa Profeten: “Jeg skal så visst gi dette banneret til en mann som elsker Gud og Hans sendebud, og ved hvem Gud vil gi oss sier!” Han ga banneret til Ali. (Muslim, Sahih, vol.2, s.324.)
Utropt som etterfølger
Mohammad var blitt kallet til profet. Han ble pålagt av Gud å advare sin familie og sine nærmeste (26,214). Så han innkalte til stort selskap. Den unge Ali var der. Mohammed henvendte seg til sine slektninger og sa: “Hvem vil støtte meg i min sak og bli min bror, min fortrolige og min etterfølger?” Ingen svarte. Da sa Ali: “Guds profet, jeg vil bli din hjelper i dette!” Mohammad la armen sin rundt Alis hals og sa: “Dette er min bror, min fortrolige og min etterfølger, så lytt til og lyd ham!”
Hendelsen er referert av Tabari, som er anerkjent både av sunni og shia som en pålitelig formidler fra Profetens liv. (Tabari, Tarikh, vol.1, s.1172/3.)
Profeten beordret en gang Ali til å bli tilbake i Medina, mens hærer dro ut på en ekspedisjon. Ali var misfornøyd med dette. Men Profeten sa til ham: “Er du ikke fornøyd ved å være til meg som Aron var til Moses, med unntak av at det ikke kommer noen profet etter meg.” (Referert av en rekke sunni- og shiahistorikere, se bl.a. Ibn Hanbal, Musnad, med en rekke henvisninger, Tirmidhi, Sunan, vol.2 s. 301, Muslim, Sahih, vol.2, s. 323-6, Bukhari, Sahi, vol. 5, s. 47, Ibn Maja, Sunan, vol.1/II, s. 42.)
Ali skulle ‘være til Muhammad som Aron til Moses’, med unntak av at det ikke kom noen profet etter Muhammad. Hva var så Arons forhold til Moses? Koranen sier om dette: – Aron skulle styre folket etter Moses (7,142). – Folk ble pålagt å adlyde og følge ham. (20,90). Den samme rollen var det altså Ali fikk, rettmessig etterfølger til Muhammad.
Profeten bekreftet det før han døde. Han gjennomført sin siste pilegrimsreise, og var på vei tilbake til Medina. Han stanset med følget sitt ved Ghadir Khum. Ibn Hanbal, en berømt og anerkjent sunni-samler av hadith, forteller:
“Han (Profeten) tok Alis hånd og sa: ‘For hver den som jeg er herre (mawla) skal Ali være herre. Å Gud! Vær Du støtte til den som hjelper Ali, og fiende til den som motsier ham.’ Og Omar møtte ham (Ali) deretter og sa til ham: ‘Gratulerer, du sønn av Abu Talib! Nå er du morgen og kveld (dvs. for alltid) herre over hver troende mann og kvinne.'” (Ibn Hanbal, Musnad, vol.4, s.281, Ibn Maja, Sunan, vol. 1/II, s.43.)
Profeten sa: “Ingen skal kunne utføre mine oppgaver andre enn meg selv og Ali.” (Tirmidhi, Sunan, vol. 2, s. 299.)
Koranen sier: “Deres beskytter kan bare være Gud, Hans sendebud og de troende som forretter bønnen og gir velferdsbidraget mens de bøyer seg ned for Gud.” (5,55) Det er allment akseptert av både sunni og shia at dette henspeiler på Ali, som ga ringen som bidrag til en nødstilt mens hans selv var i bønn.
Ali og hans familie (ahl al-beit) var rette arvtakere
Profeten sa: “Jeg etterlater meg to vektige ting. Det ene er Guds bok (Koranen) (…) Det andre er medlemmene i min familie.” Han ble spurt hvem de siste var, om det også innbefattet hustruer. Han svarte nei, det innbefattet kun de nærmeste slektningene som var knyttet til ham med blodsbånd. (Sahid Muslim, vol. 4, s. 1286/7.) Dette var Ali, Fatima, Hassan og Hussein (som altså er ahl al-beit).
Profeten sa: “Når det gjelder Ali, Fatima, Hassan og Hussain er jeg i strid med alle som er i strid med dem, og i fred med alle som er i fred med dem.” (Tirmidhi, Sunnan, vol. 2, s.320. )
Alis rett ble dekket til
En hendelse er viktig. Profeten lå på dødsleie. Han ba om å få penn og papir. Bukhari, mest anerkjent sunni samler av hadith, forteller:
“Da Profetens sykdom ble alvorlig, sa han: ‘Bring meg skrivesaker, så jeg kan får nedtegnet noe så dere ikke skal gå feil!’ Omar sa: ‘Sykdommen har overveldet Profeten. Vi har Guds Bok, og det er nok for oss.’ Folk var uenige om dette, og mange ting ble sagt. Og han (Profeten) sa: ‘La meg i fred! Det burde ikke være krangel i mitt nærvær.’ Ibn Abbas gikk ut og sa: ‘Den største av alle ulykker er det som kom i mellom Profeten og det han skulle skrive.'” (Al-Bukhari, Sahih, Kitab al-Ilm. Bab 40, vol 1, s.41.)
Shia mener Profeten ville bekrefte at Ali skulle være hans etterfølger. Han ble hindret i dette, av dem som var motstandere til Ali, og som avslo å følge Profetens ord.
Hendelsen ved Saqifa
Da Profeten døde, skjedde dette: Ali, Fatima og noen andre samlet seg rundt den døde for å sørge. De forberedte begravelsen. Mens det foregikk, samlet det seg to andre grupper i den hensikt å finne en etterfølger.
Den ene gruppen besto av Abu Bakr, Omar, Abu Ubayda og andre fremtredende menn fra Mekka (muhajirun). Den andre gruppen, som var samlet ved Saqifa, besto av ledende menn fra Medina (ansar).
Abu Bakr fikk beskjed om at mennene fra Medina tenkte å samle seg om Sad Ibn Ubada som Profetens etterfølger, og avgi trosløfte til ham. Han skyndte seg med sin gruppe til Saqifa, og det ble en opphetet diskusjon om hvem som burde bli Profetens etterfølger. Noen foreslo to ledere, en fra hver gruppe. (Baladhuri, Ansab Al-Ashraf, vol. 1, s.580). Diskusjonen gikk frem og tilbake inntil Abu Bakr sa: “Gi trosløfte til en av disse, Abu Ubayda eller Omar.” Men Omar avviste det, og ga i stedet trosløfte til Abu Bakr. En etter en gjorde de andre det samme, først nølende, men så mer entusiastisk. Begge gruppene samlet seg om Abu Bakr.
Stammeforhold, rivalisering og maktforhold spilte inn. Ali ble oversett. Mange ønsket ikke at profettradisjonen og samfunnets ledelse (khalifatet) ble samlet under det samme tak, i Alis familie. (At-Tabari, Tarikh, vol. 1, s. 2769.)
Etter samlingen gikk Omar med en gruppe væpnete menn til Alis hus, for å kreve at Ali ga Abu Bakr troskapsløfte. Noen hevder at det kom til sammenstøt.
Abu Bakr nektet Fatima arv. Fatima ble så sint på Abu Bakr at hun ikke ville snakke med ham. Hun døde noen måneder senere.
– Fatima, som Profeten hadde omtalt slik: “Fatima er den fremste av alle kvinner i Paradis.” (Bukhari, Sahih, vol. 5, s. 74). Og: “Fatima er del av meg, og den som gjør henne sint, gjør meg sint.” (Bukhari, Sahih, vol. 5, s. 75.)
Ali mente at han var rett etterfølger, men ønsket ikke å splitte samfunnet, så han fulgte ikke opp sitt krav. Likevel var en motsetning skapt mellom dem som fulgte Abu Bakr (sunni) og dem som fulgte Ali (shia).
Abu Bakr utnevnte på sitt dødsleie Omar til etterfølger. Omar opprettet et råd på seks menn som valgte hans etterfølger, Usman. Etter Usman ble Ali leder og khalif, i år 656. Da var 24 år gått siden Profetens død.
Sunni
Dette er (kortfattet) argumenter for Abu Bakr (ikke alle nødvendigvis godtatt av shia):
Abu Bakr var først av menn til å godta Islam
Abu Bakr var den første av menn til å godta Islam og følge Profeten. Han var opprinnelig en rik kjøpmann fra Mekka. Mye av rikdommen brukte han for å tjene Islam, og til å kjøpe fri slaver som ble forfulgte for sin islamske tro. (Bilal, den første bønneroper, var blant dem.)
Abu Bakr sto alltid nær Profeten
Abu Bakr ble sett på som Profetens nærmeste venn. Han var alltid lojal og trofast, og ble derfor også kalt As-Siddiq, som betyr ‘den trofaste’. Han delte Profetens daglige liv.
Abu Bakr fulgte Profeten på utvandringen (hijrah)
Da Profeten måtte forlate Mekka, og reise til Medina, for å unngå alvorlig forfølgelse, var det Abu Bakr som ledsaget ham på reisen. Først gjemte de seg i en grotte, som Abu Bakr renset for slanger og skorpioner. I denne anledning ble Abu Bakr omtalt i Koranen som “den andre av de to i grotten”.
Abu Bakr hadde fremtredende egenskaper
Han var mild, vennlig, generøs og fast i troen. Han brukte tid og krefter på å tjene Islam med all sin energi.
Abu Bakr fikk utvalgte oppgaver
Abu Bakr ble den første til å lede muslimene på hadj, fra Medina til Mekka. Han hadde alltid tilgang til Profeten, døren var åpen for ham.
Abu Bakr ledet bønnen
Da Profeten ble syk, og ikke selv kunne lede bønnen, var Abu Bakr bønneleder. (I dette ser mange at han ble utpekt som Profetens etterfølger.)
Abu Bakr forsvarte Islams innflytelse
Abu Bakr kjempet mot dem som ville falle tilbake fra Islam, og anta hedensk tro. Han forsvarte Koranen mot endringer, og konsoliderte islamsk makt i Arabia.
Abu Bakr døde 63 år gammel, i år 13 H (634), etter å ha vært kalif i to år og tre måneder.
