Spørsmål:
Hva er i følge Islam straffen i dette livet for utroskap (forutsatt at vi har en islamsk rettsstat)?
Hva er straffen i dette livet for å ha sex uten å være gift?
Hva er straffen for å stjele?
Er man forpliktet til å håndheve Islams straffelov? Og er det en verdigrense for det man stjeler? Hva hvis offeret tilgir, må straffen likevel fullbyrdes?
Svar:
Takk for spørsmål.
Du burde stille dem til en imam! Jeg er ikke lærd i den forstand, og har ikke studert sharia. Samtidig vil jeg ikke avvise deg. Så jeg svarer så godt jeg kan, ut fra en bok som ligger foran meg (Charles Kurzman: Liberal Islam. Oxford 1998).
Islamske straffedommer kan virke skremmende. På papiret er mange harde. Men hva skal til for å anvende dem? De er underlagt vesentlige restriksjoner.
Straffene kan bare komme til anvendelse i et samfunn av fromme troende som har skapt politisk, økonomisk og juridisk rettferd. Det er langt igjen til vi er der…
Og selv da skal ikke lovreglene nødvendigvis gjelde. For Islam oppfordrer til skånsel og toleranse. Profeten Muhammad har sagt: "Dere skal streve etter å være barmhjertige mot hverandre i å utøve Koranens straffer." Så hver gang samfunnet viser toleranse, og unngår bruk av hard straff, handler det i Islams ånd, og etter Profetens forordning.
Videre gjelder et annet prinsipp. Når en rett står overfor et betydelig lovbrudd, skal den unnlate å ilegge straff om det finnes den minste tvil i forhold til handling, vitner, offer og gjerningsmann, i samsvar med hva Profeten har sagt: "Unngå anvendelse av alvorlig straff (hudud) så sant det foreligger tvil".
Et eksempel illustrerer dette. Det var under kalifatet til Umar. En kvinne kom til Ali ibn Abi Talib og sa at hun hadde begått et seksuelt lovbrudd, som tilsa alvorlige straff. Ali sa til Umar: "Kvinnen skjønner ikke betydningen av det hun sier." Så de vedtok at det forelå tvil, selv om kvinnen innrømmet forholdet. Og kvinnen ble ikke dømt.
Koranens straffer er omgitt av så mange forutsetninger at de i virkeligheten knapt kan gjelde. Til de generelle krav kommer spesielle begrensninger, knyttet til den enkelte gjerning.
Ta for eksempel tyveri. Tingen som er stjålet, skal være merket av eieren. Den må være tatt fra et bevoktet sted (noe som utelukker nasking og den slags). Tyven må ikke være i trengende nød. Videre kan Koranens straff for tyveri ikke gjelde om tyven har en slags delvis eierett til tingen (slik det vil være ved offentlige gjenstander).
Eller ta seksuell utukt. Det må fremstå fire vitner (menn og/eller kvinner) som har sett handlingen med egne øyne, fra begynnelse til slutt, og som kan sverge på at ingen tråd kunne ha vært mellom mannen og kvinnen. Det umulig i praksis.
Når det gjelder straffen for ran, kan den ikke iverksettes om utøveren angret før han ble grepet. Mange islamske lovtolkere mener også at straffen heller ikke kan iverksettes om utøveren angrer etter han ble grepet, i samsvar med et islamsk ordtak: "ingen amputering for den som angrer".
Hva om et offer tilgir? Det er mulighet for det. Da kan den skyldige slippe fri i samsvar med Koranens norm (sharia). Men det åpner for et veldig press på den skyldiges offer. I mange situasjoner vil derfor islamske lovtolkere gi samme straff for lik gjerning, og innlemme dette i den islamske loven (fiqh).
Jeg håper dette var litt til hjelp.
