På denne tid ? for 200 år siden ? lå Henrik Wergeland på dødsleiet. Han grunnet, som man kanskje gjør under slike omstendigheter, på blant annet liv og død. Henrik Wergeland hadde på denne tiden, mot slutten av sitt liv, et forhold til islam.
Hvilket forhold diskuteres. Og vi kan la det bli med det. Men hva ligger til grunn for diskusjonen? Det bør vi vite om!
Wergeland skrev til sin far, Nicolai, som var prost på Eidsvoll: ?Mine begreper om Guds storhet og egen litenhet oppfyller meg med sterk trøst. Jeg dør som deist; som en Allahs oppriktige dyrker??.
Wergeland snakket om sin tro med vennen Wilhelm Lassen, som skrev utsagnene ned på fransk(!), for så bestyrtet ble han. De diskuterte den kristne religionen ?som den dødssyke satte langt under tyrkernes og jødenes tro.?
Lassen skrev om Wergelands tanker: ?Moses, Jesus-Kristus og Muhammed var i følge ham navnene til tre mennesker som hadde fylt universet med sin storhet, uten at noe kunne kvalifisere til den fortrinnsretten som vi gir vår guddommelige frelser. Hva var ikke mer absurd enn å kreve at vi måtte ha, for å frelses, et mellomledd som kunne tale vår sak framfor det guddommelige??
Videre skrev Lassen: ?.. og når det gjelder religion, påberoper han seg tyrkernes katekisme som han akkurat hadde lest om igjen, og som han fant overmåte god, og langt overlegen de dogmer som vår religion bekjenner seg til.? (Kilde: Edda, Nordisk tidsskrift for litteraturforskning, bind IV, Kristiania 1918: ?Lidt om Henrik Wergelands sidste levemaaneder. ?)
Wergeland-biografen Yngvar Ustvedt snakket om ?muslimen? Wergeland. Denne siden ved mannen, mente Ustvedt, er gjemt bort i bindstore verker; for man ønsket ikke å høre om den. Men nå kan den vel trekkes fram? Vi bør i hvert fall kjenne til den.
