Spørsmål:
Jeg er 24 år gammel mann fra Pakistan, som er kommet i en fase av livet hvor jeg må begynne å tenke på ekteskap. Dette er tross alt halve religionen. Jeg vil heller finne meg ei pakistansk jente fra Norge enn ei jente fra Pakistan, da det er mye lettere å kommunisere og komme overens med noen som er født og oppvokst her, utdannet her og som kjenner systemet og har jobb her. Dette i motsetning til noen som kommer fra Pakistan, og som må bruke minst 3-5 år på å lære seg norsk, gå på skole, få jobb osv..
Jeg har vært heldig, og er kommet i kontakt med ei pakistansk jente, som lik meg er født og oppvokst her, er oppriktig muslim og også er høyt utdannet. Vi har brukt 1-2 mnd på å bli kjent med hverandre gjennom e- post, og vi føler at vi passer sammen (insh allah). Men fordi det er første gang jeg er i en slik situasjon, er jeg litt i tvil hvordan man går videre, med henblikk på ekteskap. Jeg vil gjerne vite mer om dette.
En gutt og ei jente kan som venner, bruker 3-6 måneder på å bli kjent med hverandre, for å se om de to passer sammen og kan se en framtid sammen, med hverandre. Men la oss si at dette er gjort. Hva blir neste steg? Skal gutten fortelle det til sine foreldre, som igjen tar kontakt med jentas foreldre? Eller skal jenta fortelle sine foreldre, slik at når gutten har fortalt det til sine foreldre, så er jentas foreldre forberedt på å bli kontaktet av guttens foreldre?
I vår kultur sier man at det er ikke bare en gutt og ei jente som gifter seg, men også to familier. Ofte kan det føre til forhold som angår familiens ære, for beklageligvis er de fleste pakistanske familier veldig gammeldags i sin tankegang. I vår tilfelle vet jeg at mine foreldre vil mitt beste, og at de vil godta det hvis jeg ønsker å gifte meg med jenta. Jeg kjenner dem, og vet hvordan de tenker. Men problemet er at jeg er redd for foreldrene til jenta, og særlig hennes far, som er veldig streng. Kanskje han ikke vil akseptere det?
Det sårer meg å vite at familie, tradisjon og kultur skal komme foran Islam. Det er ikke riktig!
Hvorfor skal to personer som er glad i hverandre ikke kunne få hverandre, fordi familier setter ære foran alt? Det er tross alt vi som skal gifte oss, og ikke dem?
Jeg lurer på hva jeg skal gjøre i denne situasjonen. Bør jeg vente til at jenta har fortalt sine foreldre noe som kanskje ikke ser så gunstig ut, for de kan mistolke og ta dette negativt? Eller bør jeg fortelle mine foreldre det først, slik at de tar kontakt med jentas foreldre? Noe som igjen vil innebære at jenta må fortelle foreldrene sine at de må være forberedt på at jeg og min familie tar kontakt.
Jeg føler alt dette blir på en måte som en forhandling, noe som uheldigvis skjer i vår kultur. At familiene går til hverandre for å se om gutten er bra, jenta er bra, familiene er bra, osv.
Både meg og jenta ber til Allah hver dag om at det skal bli oss to, og at familiene skal akseptere oss.
Jeg håper dere kan komme med noen gode råd i denne situasjonen. Sannheten er at faren til jenta er veldig streng. Det er han som på en måte er hindring. Hva kan jeg gjøre? Og hva kan jenta gjøre? Hva kan vi gjøre? For at han skal akseptere oss, og for en gangs skyld ønske sin datters beste. (Det er en lang historie hvorfor faren hennes er slik, og at det er så komplisert).
Setter pris på et svar fra dere! Jeg vil gjerne være anonym, da dette er en personlig sak.
Svar:
Takk for spørsmål.
Jeg tenker – når jeg leser ditt brev – på disse ord i Koranen: ”Gud (…) skapte kjærlighet og ømhet mellom dere. I dette er tegn for dem som ser.” (30,21)
Kjærlighet mellom man og kvinne skal respekteres! Det er et Guds tegn. Foreldre – ja, alle – må kunne erkjenne dette. Og velvillig, nei mer enn det; med glede! – åpner hjerter for kjærlighet. For det er en gave fra Gud.
Du virker som en klok mann, og finner sikkert, sammen med din jente, en riktig måte å gå frem på. Men så spør du meg om råd. Og jeg merker meg det du skriver, om at jentas far på en måte er en hindring. Jeg tenker: Hvordan å nærme seg ham? Kan man snakke med, og bevege faren?
Hvor er det han vanker? Går han i en moské? Har jenta en fornuftig onkel; en bror av faren, som man kan snakke med? Altså: Fins det et fornuftig menneske i farens omgangskrets, en som kjenner ham godt, og som kan sette seg ned med ham? Spørre hva han tenker, om datteren og om fremtiden hennes; komme med noen kloke innspill, som kan bevege ham?
Og hva med jentas mor, hans kone, kan hun være et mellomledd, som legger inn gode tanker hos ham? Det fins mange ”kloke koner” som med list og fornuft, vet å bevege sin mann, og hente fram det beste i ham.
Jeg ønsker dere lykke til! Måtte dere finne en god vei – i denne og i senere saker, sammen.
