Vi flytter oss åtte hundre år tilbake i tida, for å bli kjent med en av de mest kjente personer i Midtøsten, kanskje i den islamske verden. Det er Salah ud-Din Josef ibn Aijub, i Vesten bedre kjent under navnet Saladin.
Han forente muslimene og samlet store hærstyrker, som på ærerikt vis frigjorde Jerusalem fra korsfarernes styre i 1187.
Saladin ble den store leder som i slaget ved Hattin påførte korsfarerne et avgjørende nederlag, og som dermed forberedte slutten på den tids vestlige kolonisering av islamsk land.
Når vi flytter oss åtte hundre år tilbake, kan vi kanskje samtidig bevege oss framover i tid. Vi kan lære av Saladins tanker og erfaringer om hvordan Jerusalem kan frigjøres: Al Quds, den hellige byen, som nå er overtatt og kolonisert av sionistiske, jødiske krefter og gjort til deres ‘evige’ hovedstad.
Dette er en presserende oppgave, som historien har pålagt muslimene. For Palestina er muslimsk land, og Jerusalem en islamsk hellig by, der også jøder og kristne har rettigheter, innenfor de islamske lover.
Det finnes ingen annen vei, og intet annet mål, enn at Jerusalem igjen blir fri, styrt av lengselen mot Gud, i det land som Han har gjort hellig.
For muslimer, jøder og kristne. For hele menneskeheten.
Jerusalem er hærtatt i dag, slik byen var under korsfarerne. Da hadde inntrengerne tatt kontroll med byen, og styrte den på sekterisk vis etter egne, snevre og selvopptatte forestillinger.
For korsfarerne ble det å drepe muslimer (eller for den saks skyld jøder) en måte å sone egne synder på. Kristne korsfarere så på muslimene (og jødene) som vantro, som enten skulle kristnes eller drepes.
Dagens inntrengere og okkupanter i Jerusalem vil ‘judaisere’ byen og gjøre den eksklusivt jødisk, etnisk og/eller religiøst. Muslimer, men også kristne, ‘renses’ fra byen og flyttes til andre områder.
I Guds eget land.
Men framtida blir ikke slik, for muslimene har en oppgave i Jerusalem. Som under Saladin.
Og etter denne lange innledningen, til mannen som vi bør kjenne:
Saladin ble født i 1138, i byen Baalbek, som i dag er i Libanon, men den gangen var en del av Syria. Faren var av kurdisk herkomst, noen sier fra Armenia.
Den gang som nå var slikt viktig. For mens alle er like for Gud, enten de er beduiner, arabere, syrere, tyrkere, kurdere, europeere eller andre, så er det ikke slik for mennesker, som bærer på sine fordommer.
De rammet også Saladin. Men han hevet seg over dem ved sin personlighet, som snart vant respekt.
Som gutt likte han å lese dikt og poesi, i tillegg til vers fra Koranen. Han lærte tekster utenat. Men ved siden av åndelig trening, drev han også fysiske øvelser, og ble blant annet en dyktig rytter.
Saladin var overbevist om at hellig krig for Islams sak er en plikt for alle muslimer.
Han slo inn på en militær løpebane. Snart vokste hans ry som militær leder. Hans mot og besluttsomhet ble viden kjent.
Han var en ærlig mann, som skapte respekt hos dem han møtte, også hos sine motstandere. Han holdt sitt ord, og i handling var han uselvisk og ydmyk.
Om hans gavmildhet og høysinn gikk det gjetord, på en tid da personlig rikdom og makt ofte var det høyeste mål for mange unge menn i framgang.
Saladin klarte å vinne folks hjerte og sinn, og samle dem med store og felles mål for øye.
Han brukte riktignok mye tid på å bekjempe andre muslimer, men mistet likevel ikke av syne det som ble hans livsoppgave: å forene Islam i jihad, frigjøre Palestinas kyster fra de inntrengende, kristne korsfarerne og gjeninnta Jerusalem.
Det greide han. Først vant han slaget ved Hattin. Så erobret han det meste av kongedømmet Jerusalem, og satte strek for 88 års korsfarerstyre.
Han stadfestet Islams seier over de kristne korsfarerne.
Med unntak av en kort periode på 1200-tallet forble Jerusalem under islamsk styre helt til 1917, da den britiske general Allenby tok byen fra tyrkerne.
Siden ble den sionistisk ‘eiendom’.
I påvente av muslimene.
