Hva betyr det å være muslim i Europa? Hvilke normer er pålagt oss, og hva skal vi streve etter? I vår holdning til styrende makter, er det grenser for lojalitet?
Koranen gir veiledning for oss. Den sier, generelt til muslimer: ”Dere skal være de beste blant folk, kalle til det gode, forordne det rette, og forby alt som er urett.” (3,104) Rett og urett, hva er det? Koranen oppfordrer til å spørre ”de med kunnskap” (16,43), om ting vi ikke vet. Vi lærer av profeter og imamer.
Samtidig skal vi tenke selv, i samsvar med det Koranen sier: ”De ynkeligste av Guds skapninger (…) er dem som ikke bruker sin fornuft.” (8,22) Slik får vi svar.
Koranen sier vi skal være ”hengivne, troende, fredsommelige, sanne, standhaftige og ydmyke.” (33,35) Vi skal gi almisser, faste, og leve sømmelig. Det gir belønning hos Gud.
Vi lever i ikke-muslimske samfunn. Da er det viktig å huske, at alle mennesker er ”av samme substans” (4,1). Vi er fra Adam og Eva, og ”blir vist ære av Gud” (17,70). Imam Ali sa, om den andre, han som også er din nabo, at han ”enten er enten din bror i troen, eller din neste i skapelsen”. Han oppfordret til brorskap og vennskap.
Muslimer skal være tolerante. (7,199) Det skal ikke være tvang i troen. (2,256) Muslimer skal diskutere, veilede og formane ”på beste vis” (16,125). Muslimers framferd skal preges av ”moderasjon” (31,19) Abraham er forbilde for muslimer, og han var ”medfølende og mild” (11,75).
Muslimer skal møte ”ondt med det gode” (13,22). Være tålmodige og overbærende. I dette kan de lære av Noa, profeten, som fikk denne formaningen fra Gud: ”Fortvil ikke over det ikke-troende gjør.” (11,36) Og er noen fiendtlig til muslimene, bør muslimene følge Muhammed, den siste profeten, som ”elsket” dem som hatet ham (3,119).
Slik blir islam et budskap for fred. Samtidig som den oppfordrer til rettferdig. For uten rettferd blir det ikke fred, i den virkelige verden.
Det er tillatt for undertrykte ”å forsvare seg”. (42,39) Selv om det er best å tilgi. Koranen sier: ”Hvorfor skulle dere ikke kjempe for Guds sak, for undertrykte menn, kvinner og barn…?” (4,75) Og: ”Det er tillatt for dem som er blitt angrepet, å gripe til våpen, fordi det er gjort urett mot dem.” (22,39)
Det er ikke noe ”krigersk” ved dette, bare en realistisk vurdering, som alle vil kunne tiltre, når vi møter fienden i døren (som tyskere, under vår krig).
Fysiske maktmidler kan være nødvendig, for å gjenopprette rettferd og orden. Men også for å forsvare tro: ”Hvis Gud ikke brukte noen til å holde andre tilbake, ville klostre og kirker, synagoger og moskeer, der Guds navn ofte nevnes, sikkert bli revet ned.” (22,40)
Men Koranen er klar på dette: ”Start (selv) ingen fiendtlighet!” (2,190) For grunnleggende sett er Islam ”en forpliktelse til å leve i fred”. (3,19)
Muslimer kan samarbeide med ikke-muslimer, på alle nivåer i samfunnet. Profeten Josef er et eksempel. Han ble minister for forsyninger og mat, under den vantro Farao, i den hensikt å tjene folk. (12,55)
Men så kan det oppstå problemer. For muslimer kan ikke sitte ned ”med dem som gjør det som er galt” (6,68) Mye urettferdighet skjer i verden. Og hvor står vestlige makter?
Palestina er ”velsignet land” (21,81). Men er okkupert av Israel, med ”forståelse” fra vestlige stater. Jerusalem, den velsignete by (17,1), er illegalt, innlemmet i den israelske staten, og uten at vestlige regjeringer handler.
Israel tar mer land, og bygger videre på muren, som skaper tragedier for palestinerne. Vestlige regjeringer forblir tause. Hamas som er demokratisk valgt, presses av vestlige regjeringer, til å bli noe annet enn det de er valgt som. Palestinerne gjøres til gissel, og blir latt å sulte, for å øke det samme press. Dette er også norsk politikk.
I Libanon utviste Hizballah heroisk motstand mot den israelske invasjonen. Norske myndigheter så på. Nå heller de mot å gi Hizbollah skylden, for alle ødeleggelser forårsaket av Israel.
USA og Israel vil bombe Iran. Vi hører ingen norske protester. Det blir nok verbal uro, om det kommer til angrep, men så vil det hele gli over.
I Irak, Afghanistan, Sudan og Somalia pågår krig, og norske myndigheter tar tvilsomme valg.
Hva blir forholdet mellom muslimer og vestlige stater? Muslimske stemmer blir ikke hørt. Deres mening gjenspeiles ikke i avgjørelsesprosesser. Debatten går på å absorbere dem.
Hva velger muslimer å gjøre? Være lojale til de samme stater? Gå inn i det politiske systemet, delta ved politiske valg, la seg integrere i samfunnet? Eller velger de avstand til det? Stadig flere kan gjøre det siste. De føler seg satt til side, som muslimer. Og kan gjøre valg, som forsterker det.
De løfter kanskje blikket, og sier: Hvorfor skal vi tilpasse oss en kultur, med klær, seksuelle ”friheter” og andre vaner som åpenbart er uanstendige? Vi velger en annen vei! Og erfarer, i tilfredsheten hos majoriteten, sannheten i disse ord: ”Hvert folk synes godt om seg selv.” (6,108)
Er de bevisst politisk, og ser USAs handling i verden, spør de: Opptrer ikke USA urettferdig, aggressivt og diktatorisk? De påtvinger Midtøsten sitt syn. Og støtter Israel i okkupasjonen av Palestina. Europeiske stater sier ikke i mot. Skal vi fortsatt leve med det?
Noen går videre, og sier: USA har militærbaser i hele Midtøsten. Hvorfor fins det ingen arabiske baser i Texas eller California, arabiske leiesoldater i Frankrike og England, arabiske flåter i Mexico-gulfen, eller en arabisk fredsplan for å tvangsflytte folk i det amerikanske Midtvesten? Skal vold og inngripen gå bare én vei?
Fortsetter aggresjonen fra USA, med eller uten europeiske støtte, vil noen kunne slå tilbake. De vil si: ”Gjør mot dem, som de gjør mot dere.” (16,126)
Muslimer står overfor et valg. De kan velge den fredelige vei, slik som Koranen ønsker. Eller en mer besluttsom vei, som også kan være tillatt. Valget vil avhenge av de andre, de som dominerer og styrer. At de byr likeverd, er forutsetning for fred. (Koran-oversettelser av Abdel Haleem, Irving, Bewley, Ahmed Ali m.fl.)
