Vi har sett ambassader bli angrepet, og nasjonalflagg brent. Sinte folkemengder har vist grov vold. Det har gremmet de fleste av oss. Vi er blitt støtt av volden til ?de andre?.
Men hva med vår egen vold? Den som ikke slår oss nakent på TV. Men som er der, like fullt.
Ta følgende mulige situasjon. Våre fremste eksperter på Midtøsten sier vi kan stå overfor en kommende krig. USA med støtte fra Israel, vil bombe ”halve Iran”. Målene vil være kjernekraftverk, som er spredt mange steder i landet. Men å bombe kjernekraftsverk er ikke nok. Alle som arbeider i dem, og har kunnskap om hvordan prosessene drives, må også tilintetgjøres, så kjernekraftsverk ikke bygges på nytt. Tusener vil være i målgruppen.
Nye tusener kan bli drept, ved det som kalles ”kollateral skade”, når sivile ”uforvarende” blir rammet.
Ødeleggelsene kan bli store.
Hva vil skje her hos oss? De store aviser vil være ”forståelsesfulle”. Politikere vil bli ”bekymret”, men ellers støtte det som skjer. Og de samme standpunkt vil forme oss andre.
Vi blir ”passivt” delaktige i det samme angrepet, med bombing av iranske institusjoner, og drap på kanskje tusener av mennesker. Det vil ligge ansvar på oss.
Vi kan tro vi er ”rene på hendene”. For det er jo andre som handler. Men stilltiende er vi delaktige. Og om noen kaster en bombe mot for eksempel utenriksdepartementet, er det bare dem som er innblandet i vold?
Konflikten kan bli trappet opp. Iran kan blokkere Hermuz-stredet, og oljeleveranser vil stanse opp. USA vil se det som en ”fiendtlig handling”, og svare med nye bomber. Det kan bli oppblussing av krigshandlingene i Irak, og stor uro i andre land. Vi vil på nytt møte sinte folkemengder på TV.
Lener vi oss tilbake, og gremmes over volden vi ser? Eller kan vi innse vår egen rolle som deltakere?
