Vi har alle som i en uvirkelighet, fulgt hendelsene i USA. Bilder av sammenraste bygninger, i brann og røyk, og menneskekropper i fritt fall mot asfalten, har satt seg fast i våre sinn for alltid.
Dette er hendelser med årsaker som ikke ligger i religion eller politikk. De er psykologisk betinget.
Personer som kan tenke, forberede og gjennomføre denne ENGINE handlinger må vurderes som psykisk skadde. De har forlatt et normalt, menneskelig tankemønster og beveget seg inn i noe annet, som er å betrakte som psykopatologi.
De uttrykker en form for galskap.
Det dreier seg ikke om religion. Og slett ikke om Islam. Islam er grunnleggende human, et system for de beste menneskelige relasjoner. Aksjonene i USA er grunnleggende ikke-humane, de er anti-humane.
De står i motstrid til Islam.
Galskapen hos gjerningsmennene kan ha en sammensatt bakgrunn.
Den kan uttrykke psykiske traumer. Livet til gjerningsmennene kan gjenspeile meningsløshet og destruksjon – kanskje fremskapt av amerikansk politikk? Som ikke er skyldfri.
Til grunn kan ligge en antisosial legning hos personer som er kriminelt orientering.
Allmenne menneskelige sperringer vil holde de fleste borte fra denne ENGINE destruktiv handling.
Men i denne veldige voldsomhet, direktesendt til oss på TV, dukker det opp andre refleksjoner.
Betenkninger
Vi fornemmer verdens fattiges undring over supermakten som nå brenner. Billiarder av dollar fra USAs skattekammer hentes frem for å reparere skaden.
Hvorfor salte ned denne rikdommen når det tross alt hver uke dør flere av fattigdom og undertrykking i verden, enn dem som nå er blitt drept i USA?
Er det blant annet dette det henspeiles på når det snakket om “den amerikanske arrogansen”?
Andre har også fått livet ødelagt – av amerikansk stormaktspoltikk, i Midtøsten og andre steder.
For USA går ikke fri.
Noen jubler når Pentagon brenner, som en psykologisk forståelig reaksjon, men ikke som et islamsk uttrykk.
Islam lærer oss dette: At mennesket er det fineste som Gud har skapt. Og at å drepe et uskyldig menneske er som å drepe hele menneskeheten.
Slik gjerningsmennene nå har gjort.
Indignasjonen
Vi har derimot vanskelig for å leve med i USAs nasjonale moralske indignasjon. USA som nasjon og supermakt går ikke fri som overgriper, i forhold til andre folk og deres rett.
Ta et historisk tilbakeblikk. En avis skrev for et par dager siden at ukens angrepet på USA kan ha gitt “det største tap av liv under en krigsliknende handling siden bombene over Hiroshima og Nagasaki”.
Bombene over Hiroshima og Nagasaki? Var ikke det amerikanske bomber, atombomber sluppet over japanske byer, med ubegripelige sivile skader som resultat.
Ødeleggelsene
Tillat en refleksjon til. Vi har vært vitne til en veldig, nesten uvirkelig voldsomhet av ild, røk og sammenfalne hus, med tusener i fortvilelse og sorg.
Hva betyr dette, i forhold til Gud?
Hypotesen er at Gud finnes. Vender Han seg nå bort, i fortvilelse over menneskelig voldelighet? Eller har voldsomhet en logikk, i skaperverket som er fra Ham?
Er voldsomhet en del av livet, og av døden, om enn satt i utfoldelse av forstyrrete mennesker?
Scenariet vi ser på TV bringer tanken hen på – ja, Dommens dag. Med “gråt og tenners gnissel”, som omtalt i både Koranen og Bibelen.
Kan hende Den dagen finnes? Unnskyld av vi minner om dèt.
