Aldri har det vært så mange fattige i verden. Men er det mulig i vår tid å få slutt på den ekstreme fattigdommen, å stoppe aidsepidemien, gi folk tilgang på mat og rent vann og gi barn skolegang, trygge oppvekstvilkår og tro på framtida?
Hva som skal til for økonomisk utvikling, vekst og velstand? Og hva er det som skaper utarming og fattigdom?
Og om det fantes tilstrekkelig politisk vilje, og medmenneskelig ansvar, ville man kunne hevne ut skjevheten mellom rike og fattige land.
Det er mulig, og heller ikke dyrt, å utrydde den ekstreme fattigdom i verden. Det blir hevdet at det vil koste cirka 80 milliarder dollar årlig i en tiårsperiode å få til varig og bærekraftig utvikling. Og det vil si cirka 20 timers omsetning i verdensøkonomien, eller en sum lik inntektene til de 400 rikeste i USA.
Hadde alle de rike landene gitt sine 0,7 prosent av brutto nasjonalproduktet, var også dette beløpet innen rekkevidde.
Tallene viser at det er mulig å bekjempe nød og fattigdom i verden, om det fins vilje og ansvarlighet for det. Men mye internasjonalt samkvem, handel med teknologi og råvarer og utveksling av human kapital, har skjedd og skjer uten likverdighet og etiske prinsipper. Dette opprettholder fattigdom og nød.
Vår dominerende tenkning, vårt levesett, og vårt verdisystem – skal vi se vår, dominerende sivilisasjon? – klarer ikke å møte de utfordringer som ligger i verdens fattigdom.
Det trengs andre verdier, og andre trosoppfatninger – for å møte verdens dypere problem.
Ja, kanskje trengs en ny – sivilisasjon? Basert på et annet verdisyn.
