AKP, Norges eneste revolusjonære parti, har valgt å oppløse seg selv. Det revolusjonære forsøket rant ut i sanden. Rekkene ble tynnet ut, og entusiasmen svant. Målene ble urealistiske, fjerne.
Tilbake står sosialdemokrater. Til venstre på skalaen, det er sant. Men like fullt demokratiske sosialister, fanget opp av det rådende systemet. Og uten strategier, vyer eller drømmer som strekker seg ut over dette. De er resignert, i sin nye rolle.
Skjønt kanskje er de mer enn det: De vil hente fram ny begeistring, i sin nye situasjon, som en marginalisert gruppe, fast plantet innenfor samfunnets rammer. Noen vil kalle det tragisk, at de ikke lenger har mer å gi.
De er ”contained”, som det heter, på det internasjonale språk, gjort ufarlige og tannløse i samfunnet.
Så fortsetter de fortrødent, og stadig med tro på seg selv, uten forståelse for at de har tapt.
De setter seg selv, og sine tanker, i sentrum, og skuer verden fra sine tuer. Når det andre steder blåser opp til storm, står de avventende og vurderer, om de kraftige vinder kan tilpasses deres egne så vingeklipte tanker.
”Den er revolusjonær,” leste de én gang, ”som stiller seg på side med revolusjonære folk.” Og: ”Den som stiller seg på side med dem bare i ord, og ellers handler annerledes, er en revolusjonær kun i tale. Men den som stiller seg på side med revolusjonære folk både i handling og ord, er en revolusjonær i full betydning,” het det. Hvem tør kalle seg revolusjonær i dag?
De lagte Klassekampen, en revolusjonær avis. De har gitt fra seg den også. Den er blitt ”hele venstresidas avis”, hva som måtte ligge i det. Den roses fra et regjeringsparti. Og viderefører, leser vi, liberale verdier. Den hylles, på sin 30-års dag, fra flere maktsentra i samfunnet.
Glemt er gamle lærdommer, som de revolusjonære én gang diskuterte, og som blant annet kunne lyde slik: ”Det er en god ting å bli angrepet av fienden, for det viser at vi har dratt en klar linje mellom dem og oss. Og enda bedre er det om fienden angriper oss kraftig, i et bilde av svart og hvitt, og ikke tillegger oss noen kvaliteter. For det gjør det klart for oss at vi ikke bare har skapt et skille, men at vi har oppnådd mye i vårt arbeid.”
Sannheten er vel at disse gamle revolusjonære ikke lenger har noen fiender.
En ny revolusjonær bevegelse trengs.
