USAs president Bush avsluttet sin Midtøsten-reise med en tale i De arabiske emirater. Der roste han den staten som en muslimsk ?modellstat?. Jeg har selv reist i samme stat, og har nok en annen erfaring. Bush bodde på et overdådig hotell, og snakket til sjeiker og prinser, mens jeg var nærmere gaten, under mer folkelige forhold.
Der ble jeg kjent med Hamid. Han er muslim fra India, og kjører drosje. Hjemme har han kone og barn. Men dem ser han sjelden, for inntekten hans er liten, og billetten hjem er dyr. Han har ikke vært hos familien på to år.
Titusener av andre "gjestearbeidere" er i en liknende situasjon. De importeres som arbeidsgjenger, fra Bangladesh, Pakistan og India. De settes til dårlig betalt arbeid. Og har ingen sosiale rettigheter. De innboende arabere i staten, styrer over alle ting.
Om en mann med en fremmed nasjonalitet skulle ønske å gifte seg med en innboende, arabisk kvinne, så ville det ikke bli tillatt. Og giftet de seg likevel, ville kvinnen miste statsborgerskapet sitt.
Men tilbake til Hamid. Han har et problem, forteller han, som holder ham våken om natten. Han er blitt glad i en prostituert.
Damen det gjelder, er fra Kina. Hun har vært åtte måneder i staten. Hamid bekymres over hennes usømmelige liv.
Prostituerte oversvømmer gulf-statene. De kommer i tusenvis, sier Hamid, hentet inn i store grupper, som en annen "arbeidsstyrke", av kriminelle gjenger.
De får innreise på turistvisum, med opphold for en begrenset periode. Når perioden er over, besøker de en nabostat, og kommer tilbake på nytt turistvisum. Slik fortsetter det år etter år.
Hamid sier at de tjener godt. De har alle slags kunder, fra fattige, importerte arbeidere til velbeslåtte menn i staten.
Myndighetene godtar virksomheten, og politiet gjør ingen ting. Kjønnssykdommer sprer seg med trafikken.
De prostituerte kom tidligere fra Rusland. Men nå er de fra flere land, som Kina, Bulgaria og Romania.
Hamid tenker på å gifte seg med kvinnen. Men han vil hun skal endre sitt liv, bli sømmelig og helst muslim. Iblant sier hun ja til dette, men så snur hun igjen. Mest skal hun være opptatt av penger.
Hun blir kalt til kunder på telefon, men trafikkerer også i gaten. Nå ringer Hamid til henne. Hun forteller at hun er blitt slått av en kunde. Armen hennes skal være vond. Hamid sier han skal komme med en salve.
Han stopper og handler på et apotek, før han kjører til blokken der hun bor. Han vil jeg skal være med opp.
Kunne jeg snakke med henne? Si hun skal velge et annet liv? Og gjerne bli muslim! Var det mulig å invitere de to, til Norge?
Hamid forteller at hun har familie i Kina. En fraskilt mann, foreldre og barn. Etter skillsmissen var det ikke mulig for henne, sier han, å finne annet arbeid enn i prostitusjonen.
I Kina jobbet hun på et massasjeinstitutt. Der fikk hun faglig opplæring. Så ble hun hentet til denne staten. Men hun gjennomgikk først en operasjon, forteller han, der de underbandt egglederne hennes.
Nå bor hun i et lite rom, på tre ganger fire meter, sammen med to andre prostituerte.
Det står tre senger i rommet. På en vegg henger pin-up bilder. Ellers er rommet tomt.
Hun er der med en kollega. Begge er av fattigfolk, kan man se, grå og uten farge, og over den beste alder.
Hamids kvinne strekker fram en arm. Den er hoven og forslått, med store blå merker. Jeg tror et øyeblikk at håndleddet er brukket.
Vi steller det på beste vis. Og kjører videre gjennom natten.
Rundt oss er lukseriøse bygninger; kontorer, banker og hoteller, som tegn på en veldig rikdom. Den kommer ikke ned til oss. Men møter altså Bush der oppe, i denne ”modellstat".
